Et datert opprør

Det var i utgangspunktet ikke Ari Behns selvpromoterende mediehåndtering min artikkel i Dagbladet var rettet mot, men selvsagt var det han som kom først til mølla med sitt kunnskapsløse og enkle svar.

Først som sist: Ari Behns støyende innlegg rokker ikke en millimeter ved den utfordringen som lå i mitt utspill. Utfordringen lød: Gå hjem og les i stedet for å klage i sommervarmen. Påstanden bak utfordringen var: Den som leser vår samtidslitteraturs fremste bøker, vil se at vi lever i en sterk tid med sterk kunst. Dette vil, for en kollega som Ari Behn, ta lengre tid enn de to dagene det var mellom våre innlegg i Dagbladet. Ta denne utfordringen, Ari, og redd deg selv fra å dele skjebne med denne velkjente figuren som går omkring og skriker og skråler om ting han ikke har greie på.

  • Ingen av Behns påstander i den siste tiden tyder på at han kjenner den litteraturen han kvester. Verken Fløgstad og Kjærstad, som nå annen hver dag må lese at de har havnet i «fakta-helvetet», eller alle de andre navnløse Behn hånlig grupperer som «Bø-folk» og «Vagantere». Jeg er så trøtt av dette idiotiske skillet nå; skillet mellom det man kan kalle sjømannen, som elsker livet, og studenten, som elsker det som er dødt og trist. Hvor mange ganger i løpet av 90-tallet har ikke denne debatten gjentatt seg? Ari Behn burde se at det han nå daglig selger til norske medier, er gammelt nytt. Han skyter fossiler, som en venn av meg sa. Vi som har fulgt med husker Bertrand Besigye og Alexander Rubios eskapader tidlig på 90-tallet, vi husker krangelen mellom Fredrik Wandrup og Arild Linneberg om Ole Robert Sunde, vi husker ståket rundt Alexander Brennings debutroman «Trist som en matros» for noen år siden. Hele tiden er det den samme visen, og de samme metaforene. Alle med litt innsikt vet at dette er ekstremt forenklende og fordummende. Og nå er det også passé.
  • Det beklagelige ved Behns innlegg er at han bidrar til en befesting av fordommer om norsk litteratur. Dessverre minner fremferden hans i retorisk forstand meg om Fremskrittspartiets: Man tar en fordom man vet «folket» er enig i, og så spiller man opp mot de verste instinktene i befolkningen. Dette er god stemmesanking, og man profitterer godt på det selv, men det skader selvsagt de andre. Og det skader saken, som i vårt tilfelle er den norske samtidslitteraturen. Fordommene Behn surfer på er mange, og han jobber iherdig med å bekrefte sin ferske posisjon ved å sementere en rekke tåpelige myter. Hadde det enda vært reelt! Her er mitt poeng: 90-tallslitteraturen har tatt det oppgjøret Ari Behn forsøker å få det til å se ut som om han tar. Du kommer for sent med dine store ord og din debutbok, Ari. Folk leser litteratur slik de ikke har gjort på lenge nå, og de leser til en forandring den unge litteraturen i større grad enn før.
  • I mitt forrige innlegg i Dagbladet valgte jeg å fokusere på dem som er en generasjon eldre enn Behn og meg selv, fordi jeg motsatt ham mener det er grunn til å være generøs også overfor dem som er eldre enn oss selv. La meg nå nevne noen av vår samtids store bøker, og forfattere, i fleng: Jonny Halberg: «Trass», Erlend Loe: «Naiv. Super.», Hanne Ørstavik: «Kjærlighet», Nikolaj Frobenius: «Latours katalog», Cathrine Grøndahl: «I klem mellom natt og dag», Karl Ove Knausgård: «Ute av verden», Alexander Melli: «Syv historier», Arne Berggren: «Fisken», Lars Ramslie: «Biopsi», Øyvind Rimbereid: «Det har begynt», Steinar Opstad: «Tavler og bud», Linn Ullmann: «Før du sovner», Kyrre Andreassen: «Det er her du har venna dine», Markus Midré: «Mirakelarkivet».
  • Dette er bare noen få av mine personlige favoritter fra de senere årenes unge litteratur. I min artikkel «Tale for den samtidige norske romankunsten» har jeg argumentert grundigere for hvorfor denne litteraturen er så sterk (Vinduet på nettet).

Her er utfordringen, Ari: Gå hjem og les disse bøkene. Kom tilbake til meg og si hva du fant.

Var det livløst?

Var det dårlig?

  • Du vil se at du har fektet tilårskomne vindmøller lenge, du vil finne en sterk litteratur, med gode fortellinger, gode og intense personskildringer. Du vil finne stor bredde, patos, inderlighet og spekulasjon. Du vil finne et godt språk, selv om vi fortsatt mangler en del på det stilistiske. Etter at du har gjort dette, Ari, og etter at du har sett kvaliteten, da kan vi begynne å snakke om hva vi mangler.

Jeg vil komme med en spådom, helt til slutt, en spådom og et tillegg til mitt forrige innlegg: Vi lever i en sterk tid. Den skal avføde enda sterkere tider, med enda bedre litteratur. Vi skal få se en empati og en pasjon vi har lengtet etter, og vi skal få se en utfordring av vår forestilling av hva som er litteratur, som vi i dag ikke kan forestille oss. Det kommer en spekulativ, emosjonell roman. Og den kommer snart.