DEMOKRATI: Du trenger ikke heller være utenlandsk for å ville sikre asylsøkeres rettssikkerhet. Det du trenger å være, er en venn av demokratiet, som kjemper for alles like rett. Og det ville være noe å være stolt av, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpix
DEMOKRATI: Du trenger ikke heller være utenlandsk for å ville sikre asylsøkeres rettssikkerhet. Det du trenger å være, er en venn av demokratiet, som kjemper for alles like rett. Og det ville være noe å være stolt av, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpixVis mer

Et demokrati å være stolt av

Dessverre ser vi økende tendenser til diskriminering i vårt eget samfunn.

Meninger

Et demokrati å være stolt av, er et demokrati der lovverket bygger på rettferdighetstankegang, og der rettssikkerheten er like høy for alle. Et samfunn som verdsetter mennesker ulikt avhengig av deres bakgrunn er ikke et samfunn å være stolt av.

Robuste demokratier tyr ikke til antidemokratiske og frihetskrenkende løsninger når de utfordres. Dessverre ser vi økende tendenser til diskriminering og opplevelser av raseprofilering i vårt eget samfunn.

Mange utenlandsfødte borgere, og deres etterkommere, har god grunn til å mene at de lever i et parallellsamfunn. Særlig gjelder dette mennesker med flyktning- og asylbakgrunn. Absurde episoder som kunne vært hentet fra en Kafka-novelle har blitt en virkelighet i Norge.

Noen av flere eksempler er innbyggere som plutselig og etter flere tiår, også ofte etter år med arbeid og innbetaling av skatt, har mistet statsborgerskap og oppholdstillatelse på det som framstår som urimelige og feilaktige grunner.

Saken om bioingeniøren Mahad Mahamud som ankom som barn og mistet statsborgerskapet etter 17 år i Norge, vekket stor debatt etter at norske myndigheter mente at han ikke var fra Somalia. Til tross for at somaliske myndigheter mener det motsatte.

Saken om familien som ankom i 1990 som statsløse palestinere fra Syria og som mistet statsborgerskapet etter 27 år, er et uvirkelig eksempel på hvor vanskelig det kan være å bygge et stabilt og forutsigbart liv om du har flyktningbakgrunn.

Og hva skal man kalle utvisningen av Josof Ismail, som mistet statsborgerskapet etter 30 år i Norge? Innen myndighetene innrømmet at de hadde gjort feil, hadde Ismail vært hjemløs i flere år, og måtte bli hentet tilbake fra utlandet etter en feilaktig utsendelse.

Utlendingsdirektoratet (UDI), Politiets utlendingsenhet (PU) og utlendingsnemnda (UNE) er tre etater som i stadig større grad framstår som de arbeider for å legitimere hverandres eksistens, på bekostning av å fungere som legitime kontrollorgan og klageinstanser. Ved avslag på asylsøknad virker det som at hensynet bak å ivareta UDIs troverdighet veier tyngre enn å ivareta klagers sikkerhet og rettsvern.

For hvor lenge kan UNE, som har i oppgave å sikre legalitetsprinsippet i UDIs vedtak, gå imot domstolenes rettspraksis, før det blir åpenbart at asylsøkeres rettsvern ikke blir godt nok ivaretatt? Vi hører med jevne mellomrom nyhetene om mennesker som blitt fengslet og torturert etter at de blitt utsendt fra Norge.

UNEs egne tall avslører hvor ofte endelige vedtak som blir fremlagt for domstolene blir omgjort, og det er en underdrivelse å kalle det bekymringsfull. Mellom 2007–2016 har UNE tapt 15–34 prosent av sakene som er fremmet for domstolene. Dette er et omfang som ikke er en rettsstat verdig!

UNEs troverdighet ble betraktelig svekket da den islamfiendtlige organisasjonen Human Rights Service fikk rett til å foreslå nemndmedlemmer. Det mest kontroversielle forslaget som ble godkjent er Trond Ellingsen fra den notoriske bloggen Document.

Ellingsen er kjent for å spre konspirasjonsteorier om at muslimer invaderer Europa, og har kommet med uttalelser om at dialog ikke virker, og ser istedenfor for seg mer «kontante virkemidler, og det blir ikke vakkert».

I rettssaker ville et slikt nemndmedlem mest sannsynlig blitt erklært inhabil, for å ivareta integriteten til domstolene.

Mange synlige etniske minoriteter opplever at de har blitt utsatt for raseprofilering av politiet. Noe som beskrives som svært stigmatiserende og kriminaliserende. Politiet på sin side benekter at de raseprofilerer, men anerkjenner at spontane utlendingskontroller gjennomføres.

Dette er noe vi helst skulle ønske skjedde bare i andre land, men det er god grunn til å tro at det også er en norsk realitet. Internasjonale organisasjoner, deriblant FN, har etterlyst mer fokus på fenomenet hos politiet, og i tidsskriften Politi Forum blir det grundig diskutert.

Den tilfeldige kontrollen av unge menn som spiste på McDonald’s på Grorud synliggjorde disse kontroller for storsamfunnet. Også Victoria Kawesa, forsker og tidligere leder av svenske Feministisk Initiativ, og hennes kollegaer mener at hun ble utsatt for raseprofilering. Dette etter at forbikjørende politi spontant og uten grunn avkrevde Kawesa alene på legitimasjon mens hun deltok på et seminar i Bergen.

Du trenger ikke være en kvinne for å kjempe for kvinners rettigheter. Du trenger ikke være funksjonshemmet for å skape arbeidsplasser og offentlige rom som er universelt tilpassede. Du trenger ikke heller være utenlandsk for å ville sikre asylsøkeres rettssikkerhet.

Det du trenger å være, er en venn av demokratiet, som kjemper for alles like rett. Og det ville være noe å være stolt av!