MED LIVVAKTER: Tidligere kulturminister Hadia Tajik er blant politikerne som jevnlig har mottatt trusler, og derfor blitt fulgt tett av egne livvakter. Her på besøk i Dagbladets valgbod under høstens valgkamp. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
MED LIVVAKTER: Tidligere kulturminister Hadia Tajik er blant politikerne som jevnlig har mottatt trusler, og derfor blitt fulgt tett av egne livvakter. Her på besøk i Dagbladets valgbod under høstens valgkamp. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Et demokratisk ekskrement

Trusler mot politikere og journalister er sterkt økende. Hvorfor gjør vi ingenting med det?

Meninger

IDEER: La meg komme tilbake til dette med avføring. Bare ikke tro det er i overført betydning; det er ment bokstavelig. Tross festtalene om demokratiets behov for å la hatet komme til orde, fins det høyst reell dritt der ute som tilsøler både dem det rammer og samfunnet.

Siden jeg skriver for ei avis, kan jeg ikke bruke store bokstaver og mange utropstegn, men jeg kan si at det stinker og har alvorlige konsekvenser.

Denne uka startet svenske Expressen en ny serie kalt «Demokratihotet». Avisa har gransket omfanget av trusler og sjikane mot svenske politikere, både i riksdag og landsting. Resultatet har med all grunn vakt oppsikt. 28 prosent svarte at de som politiker hadde vært truet, trakassert eller utsatt for vold. Hele 15 prosent sa de unngikk å behandle saker av frykt for represalier. 202 politikere sa de vurderte å forlate politikken av frykt for seg og sin familie.

Tall kan alltids stilles spørsmål ved. Det er historiene bak som virkelig har sjokkert nabolandet. Det er ikke snakk om litt ubehagelig nettsjikane, selv om den også florerer og kan være ødeleggende nok for dem det rammer, men om alvorlige trusler og voldsepisoder. Flere politikere har for første gang stått fram og fortalt om fysiske angrep, om ramponering av biler og eiendom, om vedvarende trakassering i form av drapstrusler og avføring i posten. Det har ikke bare gått ut over dem selv, men også familien. Derfor vil flere av dem trekke seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De mest alvorlige tilfellene er selvsagt kjent. Når en kommunalpolitiker blir slått ned, eller bilen tent på, blir det etterforsket og omtalt i pressen. Men Expressens reportasjer tyder på at de bare er toppen av et isfjell, og at de fleste trusler og hendelser aldri når offentligheten.

Serien har dessuten avslørt at det ikke bare er politikere som er utsatt. Ikke minst journalister har en stadig tøffere arbeidsdag.

Er det samme tilfellet her? Det er liten grunn til å tro Norge er forskånet for en slik utvikling. Det fins riktignok ingen større og samlet oversikt som den Expressen nå fortjenstfullt har sørget for i Sverige, men spredte undersøkelser de seinere åra tegner et liknende bilde.

Etter å ha gått gjennom noen av dem, er jeg overrasket over at debatten tas så lett på i Norge. Mens ytringsfrihetens fanebærere er rene og ranke i prinsippet, overlates den mer problematiske og skitne delen til PST og politiet. Og til dem som rammes.

Etter 22. juli har trusler mot politikere økt, sier PST i sine siste årsrapporter. Det kan vi se med det blotte øye i form av flere sikkerhetsvakter rundt toppolitikere. I valgkampen vandret de riktignok rundt blant velgerne nesten som før, men blant publikum var det aldri langt mellom dresskledde politifolk med sender i øret. Noen, som Jens Stoltenberg, vender seg til det etter å ha syklet rundt Sognsvann med vakter på hjul i mange år, andre er forståelig nok mer skvetne, men ingen tar lett på det. Det er en omkostning de føler på og vurderer hver dag om er verdt det.

Det er politikere som har vakt døgnet rundt og ikke kan gå i kiosken uten følge. Det handler ikke om terror og alminnelig politibeskyttelse, men at de er spesielt utsatt, for eksempel fordi de har innvandrerbakgrunn eller tilhører et fløyparti.

Fire av ti lokalpolitiker har vært utsatt for vold, trusler eller sjikane, ifølge en undersøkelse NorgesBarometeret gjorde for ANB tidligere i år. Å ha feil standpunkt i et lokalt stridsspørsmål, utløser ikke bare stemmeskifte, men også drapstrusler.

Offentlig ansatte får samme behandling av misfornøyde borgere. Oslo kommune ga tidligere ut en oversikt på papir over ansattes stilling, telefonnummer og e-post. I den digitale verden er det slutt på det, fordi det åpner for sjikane og trakassering.

Folk som mener nordboere mangler temperament, tar sørgelig feil. De er raske til å true med blodsutgytelse.

Journalister har aldri vært elsket, men er stadig mer hundset og utsatt for vold og trusler, viser en rapport Kjetil Stormark laget for Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (SKUP) i fjor. Det gjelder særlig journalister som jobber opp mot ekstreme og kriminelle miljøer, men til og med et program som «TV2 hjelper deg» kan utløse voldsomme reaksjoner. En reporter opplevde å bli truet av en håndverker. Hun var gravid og spontanaborterte etterpå.

Redaktørforeningen har i flere brev til Riksadvokaten oppfordret til å prioritere straffebehandlingen i slike saker, fordi det truer pressefriheten. Av anmeldte saker i fjor som gjaldt sjikane, trakassering og trusler ble 41 prosent henlagt, mens det samme gjaldt for hele 53 prosent av voldssaker.

Det fins flere slike rapporter, om NAV-ansatte, sykehuspersonell, politi og domstoler. De forteller om et annet og aggressivt Norge jeg dels kjenner igjen etter mange år som profilert kommentator, og derfor en av dem som jevnlig utsettes for grov sjikane av anonyme lesere.

Da jeg skrev kritisk om behandlingen av romfolket, kom jeg hjem til en bæsj på trappa. Det var ikke en hundeeier som hadde glemt pose, for å si det sånn. Likevel var jeg mest fascinert av hvilke anstrengelser vedkommende hadde gått til for å markere sin høyst personlige avsky. Jeg lurte på om jeg måtte se det som en ytring og derfor respektere bæsjen. La den ligge der på trappa for at den ikke skulle føle seg avvist eller sensurert. Måkte jeg den opp og kastet den i søpla, kunne den påberope seg å være et offer, og da hadde jeg det gående. Trolig ville den kreve tilsvar og melde meg til Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Eller mener kanskje de fleste at det er ugreit å bæsje på folks trapp bare fordi man er uenig med dem?

Det er forbløffende lite forskning på et felt som tar så stor plass i livene våre og den offentlige debatt. PST kan ta seg av reelle trusler fra ekstreme miljøer, men resten er overlatt til synsing. Likevel vet vi nok til å reagere.

Vi har akkurat hatt et valg og et regjeringsskifte. Det er ingen grunn til å true politikere i Norge, og de som gjør det, fortjener ikke å bli forsvart av ytringsfriheten, men å tvinges til å sitte gjennom Stortingets spørretime for å skjønne hvor fåfengt deres raseri er.

Og likevel så ødeleggende.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook