Et digert plask

Renny Harlin, tidlig på nittitallet kongen av gigantisk, påkostet og tanketom actionkomedie, er tilbake. Og det med et digert plask.

Ikke et mageplask, for «Deep Blue Sea» er egentlig ikke dårlig - i sitt strengt oppstrekete univers utfyller den alle formelle krav. Men samtidig begås sjangerens eneste dødssynd: Ingen grenser flyttes. Den er verken større, mer spektakulær, mer spennende eller fiksere enn det vi har sett mange, mange ganger før. Filmskapere som Harlin har seg sjøl å takke. Sammen med kollegene James Cameron, Jan De Bont og Roland Emmerich har han gjennom åra sørget for å overftre oss på spektakulær action. Og med det har våre krav til noe enda nyere, enda større og enda mer imponerende bare vokst.

På en forskningsstasjon et sted i havet sør for California, forsøker et team å løse Alzheimer-gåten ved å genmanipulere... haier! Du leste riktig. En stormfull kveld går det riktig galt, og de manipulerte uhyrene viser seg å være minst like intelligente som våre helter (for alt det måtte være verd). Etter den obligatoriske halvtimen med kvasivitenskapelig vrøvl, gjør Harlin seg klar til å åpne alle sluser. Resten er en slags kombinasjon av «Alien», «Titanic» og «Haisommer». Harlin har aldri vært noen antydningens mester, han synes også å ha sans for vold av det nesten sadistiske slaget. Advarsel herved gitt.

Moralen er den samme gamle: Forsøker du å leke Vårherre og eksperimentere med skaperverket, går det ille. Men litt eksperimentering i sjangeren hadde vært greit. For eksempel ville en tanke intelligens gjort underverker.