Et diskré tjuveri

Ulike former kan berike hverandre, men det krever åpenhet om kilder, ydmykhet for andres arbeid og raushet overfor fortellingens styrke.

DET KAN VÆRE

en lumsk affære å skrive populærvitenskapelig. Avstanden fra det bevisste, diskré tjuveri til det ufrivillige «lån» kan være skremmende kort, særlig etter redigeringer. Nå er det forfatteren Karsten Alnæs som er arrestert, tatt på fersken av Morgenbladet og Erik Rudeng, som har skrevet biografien «Sjokoladekongen». Alnæs har beklaget. Hans historieverk ruver fortsatt, men det imponerende helhetsbildet unnskylder selvsagt ikke det enkelte «tjuvlånet». Når Morgenbladet imidlertid bruker hele forsida til «Historien om plagiat», så er det som et forsøk på å lyse opp Mont Blanc med ei nattbordslampe.

ET PAR HOVEDREGLER

bør være hevet over diskusjon: Direkte sitater fra et annet verk eller en annen person skal ha en henvisning, også i selve teksten. Likeså bør eieren av en original tanke, eller en bestemt innsikt, nevnes der dette trekkes fram - ikke bare for å kreditere, like mye for å unngå en ubehagelig misforståelse, nemlig at leseren tillegger feil person æren. Herfra beveger vi oss inn i gråsonene. Jeg har ennå ikke møtt en journalist, en forfatter eller en faglig-vitenskapelig ansatt som ikke har innrømmet å ha vært i henvisningenes grenseland, der hvor skjønn og integritet blir stilt på prøve. Kanskje er det en god regel å være en smule konservativ, det vil si vise til kilden en gang for mye snarere enn en gang for lite. Gevinsten kan være betydelig, fordi redeligheten kan gi leseren trygghet og forfatteren legitimitet.

SAMTIDIG BØR

den populærvitenskapelige tekstens krav til flyt og rytme erkjennes. Det subjektive grepet må få rom. Fortellerens språk og møte med materialet etterlater seg en viktig egenverdi hinsides det som er mulig å etterprøve. Denne verdien kan være av så stor kvalitet at den gir ny faglig innsikt. Derimot fordres det en ganske annen presisjon i den vitenskapelig anlagte fagboka.

Ideelt sett bør de to formene kunne berike hverandre. Det krever åpenhet om kilder, ydmykhet for andres arbeid og raushet overfor fortellingens styrke.

DET ER FORT

gjort å forføre seg selv, for tanken kan være som vinden, ingen vet hvor den kommer fra. Forbehold kan tas i forord og i kildehenvisninger bak. Likevel kan det mangle noe: Som i bildet å lyse opp Mont Blanc med ei nattbordslampe. Det har jeg brukt et par ganger, vel vitende om at det bare er et par kirkehistorikere som kan arrestere meg. Ordene er et diskré tjuveri fra biskop J.C. Heuchs skrift «Mod Strømmen», som utkom i Kristiania i 1902. Heuch var en stokk konservativ stridsmann for det kristne lekfolket, men du verden for en retorisk kraft det er i mange av hans tekster. Det har hendt jeg har brukt ord og vendinger fra ham.

Derfor kan jeg gå rundt og ha dårlig samvittighet for salig biskop Heuch. Uten å bli oppdaget.