DØDE: Før påske døde verdens siste stumpneshorn-hann Sudan etter lang tids sykeleie. Forskere har hentet ut sæd fra Sudan, i håp om å føre arten videre, men blant annet zoolog Petter Bøckman er tvilende til at det går. Foto: Thomas Mukoya / Reuters / NTB scanpix
DØDE: Før påske døde verdens siste stumpneshorn-hann Sudan etter lang tids sykeleie. Forskere har hentet ut sæd fra Sudan, i håp om å føre arten videre, men blant annet zoolog Petter Bøckman er tvilende til at det går. Foto: Thomas Mukoya / Reuters / NTB scanpixVis mer

Natur:

Et dødelig natursyn

Vi ser et dramatisk tap av naturmangfold. For å bevare det som ennå er igjen av, må vi se dens egenverdi.

Meninger

Da Sudan, verdens siste stumpneshorn-hann, nylig døde, gikk nyheten verden over. Den dramatiske nedgangen av dyrebestander har derimot gått under radaren. WWFs rapport «Living Planet» fra 2015 viser en gjennomsnittlig nedgang på 50 prosent av verdens dyrebestander over bare 40 år, for pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisker.

Vi vet dessuten nå at de siste tretti årene har Europa mistet drøyt 400 millioner hekkefugler; især er det de mest kjente fugleartene det har blitt færre av. Studien slår fast at «nedgangen i fuglebestander kan knyttes til moderne landbrukspraksis, ødeleggelse av leveområder og fragmentering av habitater». Siden sprøytemidler kan føyes til listen over mistenkte når det gjelder insekter, så vil det også påvirke de som lever av insekter.

For insekter, og ikke bare biene, har også sitt å stri med. En nylig studie viste at den totale mengden insekter i 63 tyske naturreservater var redusert med 75 prosent siden undersøkelsene ble startet i 1989. Midt på sommeren er nedgangen på opptil 82 prosent. Ordet «dramatisk» har her sin berettigelse. Etter alt å dømme er dette representativt for utviklingen i store deler av Sentral-Europa.

Både insektene og fuglene kan ses som landskapets kanarifugler, advarsler om at vi nærmer oss en faregrense der det gjelder å handle nå, slik kanarifuglene som falt av pinnen i sin advarte gruvearbeiderne om at nå gjaldt det å komme seg ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er årsakene til det dramatiske tapet av naturmangfold vi nå ser?

Ulovlig jakt er den årsaken som oftest nevnes. Men de tunge årsaksfaktorene er ikke av individuell og episodisk art, men strukturelle: Tap av habitat, invaderende arter, klimaendringer og bruk av kjemikalier.

Felles for disse er at de på ingen måte er spektakulære, eller ulovlige. Snarere utgjør de «business as usual», i form av det som er de fleste nålevende menneskers livsstil, med det forbruksmønsteret den innebærer. Biologene Gerardo Ceballos og Paul Ehrlich skriver at den direkte årsaken til biotisk ødeleggelse i dag er utvetydig: Menneskelig overbefolkning og overforbruk, spesielt blant de rike.

Disse årsaksfaktorene er selv i sterk økning, og de kan føres tilbake til fiksjonen om at vedvarende økonomisk vekst kan finne sted på vår ene, begrensede klode. Ettersom slik vekst er det selvsagte målet for enhver regjering, demokratisk eller ei, for ethvert politisk parti (med få, om noen, unntak), og for dominerende aktører næringslivet, er det ingen ting som tyder på at den overbelastningen som vekstmålsettingen øver på klodens økosystemer, vil reverseres med det første.

Så kan man spørre: Hvis situasjonen virkelig er så alvorlig som forskerne hevder, hvorfor gjør vi så lite for å endre den farlige kursen vi er på? Eller skarpere formulert: Hvordan kan det ha seg at vi, gitt kunnskapen vi har, i hovedtrekk forverrer problemet snarere enn å avhjelpe enn si løse det?

Svaret på dette enkle spørsmålet er sammensatt. Tiden da forskere trodde at kunnskap automatisk ga holdnings- og atferdsendring i miljøvennlig retning, er forbi. Enkelte klimapsykologer hevder sågar at jo mer alvorlig og «alarmistisk» forskningsfunnene blir, desto mer vil mange av oss vende det døve øret til. Budskapet blir rett og slett for ubehagelig, og hele rekken av psykologiske forsvarsmekanismer står parat, fra å skyve alt ansvar over på politikerne til å tenke at hva lille jeg gjør eller ikke gjør ikke gjør noen forskjell i det store bildet.

Dertil kommer at vi lever i en kultur som bedyrer at vi er berettiget til å skaffe oss alle materielle goder vi har anledning til. Vi knytter identitet og selvbilde til denne retten, og av og til er det vanskelig å se koblingen mellom egen skostørrelse (konsum) og det globale fotavtrykket.

Et annen viktig faktor er forestillingen om at økonomisk vekst kan gjøres miljøvennlig, i form av såkalt «decoupling»: Veksten i produksjon kan fortsette ved å bli stadig grønnere og smartere takket være ny teknologi. Ved å skifte fra et fossilt til fornybart energiregime, vil veksten kunne fortsette uten å overskride økosystemenes tålegrenser.

Tanken om slik vinn-vinn mellom økonomi og miljø er forlokkende, og den beroliger ved et implisitt budskap om at vi ikke trenger å foreta grunnleggende forandringer, verken individuelt eller strukturelt. Det er utvilsomt mye å hente ved miljøvennlig teknologi, men enn så lenge spises miljøeffekten av ny teknologi opp av veksten i volumet.

Ettersom problemet bare har blitt mer alvorlig, er det grunn til å spørre: Er det behov for en radikalt annen tilnærming?

For det første: Den som snakker om krisen i vårt forhold til naturen, kan ikke tie om kapitalismens negative sider. Ødeleggelsen av naturen – Ehrlich snakker om «tilintetgjørelse» – er systemisk, den logiske følgen av en økonomi uatskillelig fra vekst og profitt. Konsekvensene av å gjøre disse til trumf viser seg nå i form av at vi som samfunn legger naturen øde, betraktet som rent middel for våre hensikter.

For det andre: Vi (inklusive undertegnende) har snakket for mye om klima, for lite om naturen slik vi kjenner og erfarer den og alle skapningene den inneholder – de som nå utraderes i form av massedød og artsutryddelse.

Ved å beskrive det som skjer i et teknisk og økonomisk språk («kvotemarked», «økosystemtjenester»), som om det dreier seg om et forhold mellom tilbud og etterspørsel på et «marked» med «aktører» som ikke angår oss, som er alle andre enn oss, har vi fremmedgjort oss overfor realitetene det handler om. Vi har gjort det mest erfaringsnære og konkrete av alt – naturen vi er uatskillelig del av – til noe abstrakt.

At vi på kort tid, uanfektet, og med all verdens dokumentasjon, har kunnet ødelegge så mye natur, er ikke bare et tegn på fremmedgjøring, men en direkte følge av den. Kanskje er den grunnleggende faktoren her verken psykologisk eller økonomisk, men filosofisk: For å bevare naturen (det som ennå er igjen), må vi betrakte og behandle den som noe annet enn middel for menneskelige formål.

Vi må erkjenne og respektere dens verdi i seg selv. Appellen om at det skader vår «opplyste egeninteresse» som art at vi ødelegger naturgrunnlaget, har så langt ikke hindret oss i å gjøre det. Tvert om, den har ledsaget våre ødeleggende praksiser hele veien.