Et dødsseilas med feite rotter

Rått, sanselig og parodisk grusomt om utakknemlige negere. Oversatt av Ingse Skattum

BOK: «Så lenge Allah ikke fjerner forbannelsen som er festet til negerens rumpeballer, (så kommer) negrene til å vasse i vann enten de er koloniserte eller uavhengige.» Hadde dette vært skrevet av en hvit mann så det vært reinspikka rasisme (Liksom ingen «goy» kan kritisere en jøde, mens jødene selv er eksperter i antisemittisme). Men sitatet er hentet fra Ahmadou Kouroumas (1927-2003) klassiker «Uavhengighetens soler». Kourouma regnes som en av Afrikas mest kjente forfattere, gjennom boka som første gang kom ut i Canada i 1968. Den var den første afrikanske roman som angrep den nye sorte elite som kom til makten etter 1960, da de franske koloniene sør for Sahara ble uavhengige.

Overtro

Handlingen er lagt til Kouroumas hjemland Elfenbenskysten, eller «Ibenholtrepublikken» som den heter i denne boka. Hovedpersonen er høvdingesønnen Fama. Etter at «negrene» kom til makten, mistet han sin høvdingestatus. Da den nye sosialistiske regjeringen dannet ettpartistaten og kooperativene, mistet også folket hans, malinkèene, sin levevei som var handel. Fama bor nå i hovedstaden og tilbringer tiden enten i moskèen eller ved å gå som en tigger fra seremoni til seremoni. Han er gift med vakre Salimata, som selger mat på markedet. Hun bruker de få pengene hun tjener til trolldomskunstner i håp om å bli gravid. For mye av boka dreier seg om råhet og overtro; kjønnslemlestelse, blidgjøring av gudene gjennom ofring, trollmenn som voldtar for å jage vekk demoner.

Rytmisk stil

Handlingen i boka nærmer seg nesten et parodisk dødsseilas. Ved hjelp av to gamle tjenere prøver Fama å vinne tilbake fyrstedømmet. Han får bo i den eldste hytta, høvdinghytta, som har de feiteste rottene (et særdeles godt bilde på forfall). Mot slutten er det også et slags «kupp» mot presidenten. Like parodisk som alt annet, og visstnok hentet fra det virkelige liv der også Kourouma ble arrestert. Det mest påfallende med denne boka er den nesten ironiske sanselige råheten boka formidler. Som da Salimata gir tiggerne mat, og de svarer med å robbe henne «Å! hvor utakknemlige er vel ikke de trengende negrene!» For her er ingen gode eller onde, kun drevet av en rå sanselig kraft, og til dels parodisk grusomhet. Som i kapitlene: «Han var bundet fast i kjønnsorganene, døden nærmet seg og var ved å seire, heldigvis kom månen frem og reddet ham.» Kourouma var da også en av de første som klarte å forene et kolonialistisk vestlig språk med en afrikansk muntlighet. Stilen er nærmest rytmisk, utropende og med gjentagelser som den musikalske oversetteren Ingse Skattum i et informativt etterord kaller «refrenget».