Et drikkfeldig folk

En fascinerende studie, som skjemmes av manglende bearbeidelse.

BOK: HVA ER DET MED NORDMENN og alkohol? Det er spørsmålet. Og på vei gjennom sitt omfangsrike historiske materiale forsøker Ellen Schrumpf å gi svar på hvorfor alkoholen kom til å bli så omstridt i Norge - et land med relativt lavt totalforbruk.

Denne nye studien av norsk drikkekultur og alkoholpolitikk gir spennende glimt av vitenskapens makt. Den skuffer imidlertid i sine beskrivelser av en av de største folkebevegelser vi har hatt her til lands, avholdsbevegelsen.

UTOVER PÅ 1800-TALLET

ble rusen i større grad enn før definert som avvik. Begersvingerne brøt med de idealene om rasjonalitet som var knyttet til utviklingen av modernitet og framskritt. Samtidig fikk den medisinske forskningen og språket knyttet til den økende makt. Stadig flere spurte seg om hvorfor Jeppe drakk. Man oppfant «alkoholikeren». Og i løpet av første halvdel av det 20. århundret ble så språket fra biologien og rasehygienen avløst av de nye forklaringsmodellene fra mentalhygienen og psykiatrien.

Schrumpfs analyse av disse diskursene, og av den moderniseringsprosessen avholdsprosjektet var en del av, utgjør bokas sterkeste bidrag. «Berus eder!» er tenkt som en motsats til norsk alkoholforsknings problemorientering. Tittelen antyder at Schrumpf ikke stiller seg avvisende til alkoholen. Hennes ambisjon er tvert imot å utfordre «avholdsdiskursens makt».

SCHRUMPF VIL FÅ LESEREN

til å se at alkoholen er mer enn et fysisk fenomen, at den er kulturelt konstruert. Det er et viktig prosjekt. Og som sin kanskje viktigste effekt kan det bidra til å øke forståelsen for de marginaliserte, i dette tilfellet alkoholikerne.

Jeg savner imidlertid både nyanse og konsekvens i analysen. I sitt ønske om å vise hvordan de moderne diskursene har fungert autoritært, blir Schrumpf selv tvingende overfor materialet. Og hun fristes til å romantisere de gode gamle dagers folkelighet. I mitt hjemfylke Hedmark hadde man, må vite, intet mindre enn «et naturlig forhold til alkohol». Schrumpf gjør Eilert Sundt sentral i sin bevisførsel for nordmenns tidligere så lykkelige alkoholbruk. Men hos Sundt kan slike utsagn knapt skilles fra en debatt som allerede stiller spørsmål ved slike forestillinger. Når det passer, bruker da også Schrumpf Sundt til å dokumentere vitenskapens reaksjon mot alkoholen.

BOKA BØR BEROLIGE DEM

som er bekymret for at Kristin Clemets krav til ekstern forskningsfinansiering vil føre til en uutholdelig følelse av forutsigbarhet. «Berus eder!» er utgitt med støtte fra «Forbundet for forskning og folkeopplysning om edruskap». Sjelden kan en pengegave ha vært mindre nytteorientert.

Schrumpf skildrer nemlig avholdsbevegelsen i termer som nærmer seg konspirasjonens. I tida etter århundreskiftet la «den organiserte avholdshæren» under seg nytt land. Budskapet ble spredt ved hjelp av et «stort og effektivt apparat». Og, meddeler Schrumpf sine lesere, disse avholdsmenneskene la «stor vekt på å komme i kontakt med den oppvoksende slekt».

Jeg skimter en hær av små grønne menn. Skjult under sine svarte hetter, tilbyr de barna sukkervann mot løfter om edruskap. Østtyskerne var heldige som bare hadde Stasi. Jeg krever å få se mappa mi hos Ansvar Varde!

EN KRITIKK AV DET

20. århundres norske alkoholpolitikk er selvsagt berettiget. Operasjon total tørrlegging var en utopi, om enn ikke blant århundrets farligste. Men av et historisk prosjekt ville jeg forventet vilje til å forstå den annerledesheten avholdsbevegelsen har representert. Da tror jeg også «Berus eder!» ville gitt større innsikt i det særnorske ved vår drikkekultur. I stedet for å få fram betydningen av en av de største folkebevegelsene vårt land har hatt, og å undersøke den mulige motmakt den representerte, setter Schrumpf likhetstegn mellom kaffedrikkerne og staten. I «Berus eder!» er motmakten forbeholdt en vag forestilling om de folkelige «drikkeskikkenes bestandighet».

Mine innvendinger bør ikke skygge for at «Berus eder!» kaster lys over noen fascinerende kapitler i norsk sosial- og medisinhistorie. Men Schrumpf står i fare for å konstruere de samme naive framskrittsfortellingene som hun forbinder fortidas vitenskapsmenn med.

DEN FRANSKE

medisinhistorikeren Jean-Charles Sournias pionerstudie om alkoholismens historie (ei bok Schrumpf pussig nok ikke forholder seg til) gjør mange av de samme poengene, men avstår fra å bagatellisere alkoholens vanskelige sider.

Dessverre kan jeg ikke gi meg uten å nevne at «Berus eder!» lukter gjær. Destillasjonsprosessen har blitt avbrutt for tidlig. Boka skjemmes av en rotete struktur, en forkjærlighet for repetisjon og et etter hvert uhorvelig antall trykkfeil. Kanskje burde de edrueliges annethet i det minste ha kommet til uttrykk på ett område: «Berus eder!» hadde tjent på å ha et avholdsmenneske som korrekturleser.