Heterofest: Den israelske transvestitten Dana International fremfører sangen «Ding Dong» under semifinalen i Düsseldorf 12. mai. Uansett hvordan man snur og vender på det, forblir Melodi Grand Prix et ganske så heterofilt arrangement, skriver kronikkforfatteren, som var med i gruppen SubDiva i den norske finalen i 1994. Foto: Reuters/Scanpix
Heterofest: Den israelske transvestitten Dana International fremfører sangen «Ding Dong» under semifinalen i Düsseldorf 12. mai. Uansett hvordan man snur og vender på det, forblir Melodi Grand Prix et ganske så heterofilt arrangement, skriver kronikkforfatteren, som var med i gruppen SubDiva i den norske finalen i 1994. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Et dryss av homoglitter

Melodi Grand Prix har en stor fanskare blant homofile. Men konkurransen har alltid vært et heterofilt arrangement.

Etter et par sanger om fuglekvitter og en gammel karusell i den aller første eurovisjonsfinalen i 1956, ble det europeiske fjernsynspublikummet presentert for den første Grand Prix-sangen med et eksplisitt heterofilt innhold. Belgiske Fud Leclerc erklærte at døden var eneste utvei fordi «piken jeg elsket, elsket aldri meg». Sangen titulert «De druknede herrer i Seinen» er i korthet en oppfordring til disse døde menn om å «åpne opp deres porter av vann for meg» slik at også sangeren kan drukne seg på grunn av sin heterosorg.

Etter denne dramatiske begynnelsen har deltakerlandene fortsatt å gjøre det meste for å overgå hverandre i å gi uttrykk for heteroseksuell kjærlighet. Danmark debuterte i 1957 med et heteropar som avsluttet sin sang med et heftig femtensekunders kyss. Luxemburgs sang fra 1969 handlet om den monumentale heterokjærligheten mellom to tiåringer. I årets svenske bidrag bedyrer den mannlige sangeren ganske enkelt at «my body wants you, girl!»

I enda større grad enn de åpent heterofile sangtekstene, er heteroseksualiteten selvfølgeliggjort. I bidrag som handlet om kjærlighet generelt, er heteroseksualiteten praktisk talt alltid implisitt. Som da Norge debuterte i 1960 med «Voi voi», kan vi være nokså sikre på at verken Nora Brockstedt, tekstforfatteren eller publikum trodde annet enn at «kjæresten» til «samepiken» det synges om, var av hankjønn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grand Prix-musikk, med sitt voldsomme heterofokus i tekstene, skiller seg selvfølgelig ikke fra popmusikken generelt. Tvert imot finner man mindre av den mest seksualiserte formen for heteromusikk i Eurovisjonen på grunn av fjernsynsprogrammets tradisjonelle familievennlighet. De siste årenes fokus på homodimensjonen blant fanskaren, artistenes selvforståelse av å delta i et homovennlig arrangement og programmets gjentatte innslag av homokulturell kitsch og camp, gjør at mange glemmer programmets voldsomme heterodimensjon.

GRAND PRIX-VERDENENS heteroseksualitet var lenge så overveldende at enhver homofil artist gjorde hva han eller hun kunne for å fremstå som hetero. Selv den senere svenske Grand Prix-generalen og markerte homoprofilen Christer Björkmann som deltok i 1992, karakteriserte i ettertid sin deltakelse som en «noe underlig opplevelse». Som han sa i 2004: «Selv om jeg hadde vært åpen homo siden jeg var nitten, ba svensk fjernsyn meg om å tone ned ’de greiene’. Plutselig skulle jeg late som om jeg var hetero.» I sin etterpå-åpenhet glemte likevel Björkmann at han selv i sitt eget kjærlighetsfylte bidrag sang om «en flicka som jag går till ibland.»

Det absolutte heterohegemoniet i Eurovisjonen ble først brutt med islandske Páll Óskar som i 1997 snakket åpent om sine egne seksuelle parkopplevelser med heterogifte menn, og han fremførte sitt bidrag om en forfallen diva mens han lå henslengt i en svart skinnsofa og halvveis befølte seg selv. Etter dette islandske homolynnedslaget, har mangfoldet blant artistene blitt noe mer synlig. Men heteronormativiteten er på ingen måte ute av bildet. Skapet synes heller ikke å være like åpent for alle deltakere. Mens åpne danske, irske, islandske, israelske, nederlandske og sveitsiske homo- og bifile artister har representert sine land uten at det har skapt det store oppstyret, føler fremdeles mange andre artister seg slett ikke komfortable med annet enn å late som de er heterofile.

Mannlige artister kjent fra homomiljøene i Malta, Tyrkia og Hellas har dukket opp som sine respektive lands Grand Prix-deltakere syngende ut sin kjærlighet til en eller annen fiktiv kvinneperson. Marija, Serbias eneste vinner hittil, og Milan Stankovic, som representerte landet i Oslo i fjor, synes begge at deres fortid i det nasjonale homomiljøet før de slo igjennom er såpass belastende, at de stadig bedyrer sin heteroseksualitet. Den serbiske homoorganisasjonen tok likevel det hele med ironisk ro og utstedte Marija og Milan hvert sitt heterosertifikat og sa at enhver annen som følte seg plaget av tilsvarende uønsket homoidentitet kunne få slik en formell heterogaranti.

Det er heller ikke bare selvsensur blant homofile artister som fremdeles får Melodi Grand Prix til å fremstå mer heterofilt enn det det egentlig er. Etter at den russiske jenteduoen t.A.T.u., kjent for sin lesbiske image, hadde klint relativt heftig i sin forhåndsvideo i 2003, fikk de beskjed av arrangørene om at noen kyssing dem imellom ville slett ikke bli tolerert på scenen - dette altså 46 år etter at Danmark debuterte med sitt eviglange heterokyss.

Norske Dag Hvaring, som var ansvarlig produsent for den internasjonale finalen i fjor, uttalte at han ønsket å fjerne «homseri, tant og fjas» fra Melodi Grand Prix. Dette var et ganske så radikalt forslag. Siden selve arrangementet av samtlige eurovisjonsfinaler har vært praktisk talt kjemisk fritt for enhver homohentydning, ville Hvarings ønske, om det hadde vært fulgt opp, altså betydd at de norske arrangørene skulle ha sensurert de få artistene som beveget seg i et homoestetisk grenseland og kanskje også ha fjernet størstedelen av fansen og journalistene på grunnlag av deres seksuelle identitet.

Uansett hvordan man snur og vender på det, forblir Melodi Grand Prix et ganske så heterofilt arrangement. At en viss grad av homoestetikk, noen få åpne homofile deltakere, og en overveiende homo fanskare som likevel bare representerer en brøkdel av de titalls millionene som ser showet hvert år, gjør at Eurovisjonen for så mange først og fremst fremstår som et homoarrangement, sier lite om de faktiske forholdene i Eurovisjonen og atskillig mer om hvor massiv heteronormativiteten fremdeles er i dagens Europa. Et lite dryss av homoglitter i et generelt overveldende heteroarrangement er ennå så oppsiktsvekkende at hele arrangementet tar homofarge av det.