Et dukkehjem Et dukkehjem

Sær og søt milleniumskynisme.

CD: Sammen med blant andre Devendra Banhart og Joanna Newsom tilhører CocoRosie freak folk - eller new weird America -bevegelsen. Vindskeive og knitrete unge folkartister som benytter seg både av musikkhistoriens Dylan-/Donovan-tradisjoner og hypermoderne innspillingsteknikker. New weird America er de unge gamle.

Eksentrisk

Bianca og Sierra Casady ser ut som lillesøstrene til Frida Kahlo, og synger som en blanding mellom Billie Holiday, Stina Nordenstam, Bjørk og Maria Callas. Debutplata «La Maison de rêve» (2004) var like sær som den var bittersøt, og på «Noa\'s Ark» sitter fortsatt eksentrisitetene like løst som bohemskjørtene. Jentene spinner silkelåter som drysser av gåtefulle ungpikedrømmer, kynisk millleniumpoesi og indiepsykedelia. Har de med trekkspill? Jepp. Harpe? Ja. Smykkkeskrinklimpring? Selvfølgelig. Triste pianosekvenser? Så sant som det er sagt.

Nostalgi

De har også fått et par kompiser med på leken. Kabaretandrogyne Antony fra Antony and the Johnsons bidrar til at tårevåte «Beautiful Boyz» blir det vakreste sporet på plata, og Devendra dukker franskmumlende opp på den dunkle «The Sea is Calm» . Jentene har funnet oppskriften på melankoli, og de deler den villig ut til alle som kommer i nærheten. Dermed blir «Noa\'s Ark» samtidsnostalgi satt i system, et album som er mer tristesseromantisk enn «Casablanca».Og enten du elsker eller hater det, er det i hvert fall ulikt noe annet du har hørt tidligere.