Et dustete dukkehjem

Bruce Willis, dette holder ikke.

||| FILM: Dude, du kan ikke gå med skinnjakke når du er over femti. Ok, så heter du kanskje Bruce Willis og så hang du kanskje på et jagerfly i «Die Hard 4» ved å holde deg fast med bare hendene, men det holder ikke. Med mindre du er rockestjerne eller Terje Mosnes er det på tide å finne frem til en mer sober garderobe.

Forskjønnet
«Sober» er uansett et ord som knapt kan brukes om «Surrogates», en dustete, men harmløs science fiction-thriller som foregår enten i muntert signalfargede Barbie-salonger eller stålgrå laboratorier à la CSI. Nok en gang skal vi til en nær fremtid, der menneskene kan koble seg til en forskjønnet robotutgave av seg selv: En usårlig og evigung surrogat som går på jobben din og møter vennene dine, mens ditt feilbarlige jeg ligger hjemme på sofaen og ser og opplever verden gjennom dukkens øyne. Men så dukker det opp et våpen som ikke bare dreper surrogatene, men også menneskene som er koblet til dem. Bruce spiller politimannen som settes på saken. «Hjernen hans var blitt flytende», sier en av Bruces kollegaer om et av ofrene. Bye bye Barbieland.

Ikke lokkende
Alle science fiction-filmer er avhengig av at seerne fanges av og aksepterer en verden som er annerledes enn den de lever i, og der andre regler gjelder. «Matrix» og «De fortapte barns by» er eksempler på filmer som klarte å skape et detaljmettet og dragende fremtidsunivers. Hovedproblemet til «Surrogates» er at samfunnet som presenteres verken er særlig lokkende eller særlig interessant. Å raljere med moderne menneskers halsende jakt på skjønnhet og evig ungdom, er bare for lett. Det hjelper heller ikke at plottet har flere logiske brister.

Selvironisk
Selv om Bruce er den første som forkaster surrogaten og går gjennom filmen som sitt middelaldrende, ubarberte jeg, ser vi stort sett hovedpersonene i smellvakker surrogatversjon. De spiller med dukkeaktig stivhet, hvilket naturligvis er meningen, men det føles hakkete og holder oss som seere på avstand.

Det er en forsonende faktor at «Surrogates» er fullstendig klar over hvor fjollete den selv er. Man aner en selvironisk munterhet bak prosjektet, og actionscenene er absolutt habile. Filmen er aldri kjedelig. Men det er grenser for hvor florlett og forglemmelig en film kan være, særlig når de tilsynelatende har brukt en sum tilsvarende Uruguays statsbudsjett på å sprenge de fancy bilene og helikoptrene i lufta.