GAMMELDAGS? Det må være lov å drive kvinnekamp, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser Youngstorget i Oslo, 8.mars 1976.

Foto : Dagbladet  / J.B.
GAMMELDAGS? Det må være lov å drive kvinnekamp, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser Youngstorget i Oslo, 8.mars 1976. Foto : Dagbladet / J.B.Vis mer

Et eget rom med åpne vinduer

Slik sørger vi for at frigjøringen går noen vei.

Debattinnlegg

Det blåser friskt rundt feminismen om dagen, og både vi i Kvinnefronten og tidsskriftet Fett står i vår del av trekken. Vi ønsker den velkommen, og syns det er gledelig at også den internfeministiske debatten når mainstreammedia slik den har gjort med Knulledukke-gate, Outkast-«maset», og for Fett sin del attpåtil et tiårsjubileum som markeres med flere arrangementer i Oslo nå i helgen. Og det var i anledning av sistnevnte, at Rannveig I. Stava forfattet en kronikk til Dagbladet fredag, hvor hun spurte om hvorvidt feminismen er ved veis ende.

Hun skriver: «Magasinet FETT har 10-årsjubileum i år, og vil på lørdag 6. september arrangere en jubileumskonferanse. Dette synes jeg er fett. Noe jeg derimot synes er mindre fett er at en venn av meg som undersøkte muligheten for medlemskap i Kvinnefronten (som eier FETT) fikk beskjed om at ikke kunne bli medlem».  Stava mener at Kvinnefronten «løper patriarkatets ærend», fordi kvinneorganisasjonen ikke inkluderer alle slags medlemmer. Dette baserer hun dels på direkte misvisende påstander og dels på uenigheter med Kvinnefronten om hva fritt handlingsrom skal være.

For det første: Tidsskriftet Fett er riktig nok eid av Kvinnefronten, men utover det, så er Fetts redaksjon uavhengig fra eier, og opererer etter redaktørplakaten. Fett har lang tradisjon (ti år i år!) for å inkludere menn både som bidragsytere og redaksjonsmedlemmer. Kjønnsidentitetsproblematikk er også et prioritert temaområde for redaksjonen, som både har publisert flere tekster og arrangert debatter om dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre: Det er feil at transpersoner ikke får være med i Kvinnefronten. Organisasjonen har et lite antall transpersoner på sin medlemsliste, også en gruppe som definerer seg som menn. Menn får status som støttemedlemmer, fordi vi mener det er viktig å anerkjenne strukturelle konflikter mellom klasser, mangfold og kjønn i dagens samfunn. Ulike former for diskriminering treffer ulike grupper, og behovet for å komme sammen på felles grunnlag er viktig for mange. Det er nettopp dette felles erfaringsgrunnlaget og egne rom til å dele dem, som gjennom århundrer har sørget for at frigjøringen går noen vei. Kvinnefrontens formål er å jobbe for kvinnefrigjøring, og det må det være lov til. Politikken vår defineres av de vi har som formål å jobbe for.

I Kvinnefrontens vedtekter står det at alle «kvinner» kan melde seg inn. Kanskje er dette noe utdatert med tanke på dagens samfunn. Kanskje bør vi snakke mer om kvinnelige erfaringer enn ordet kvinne, i den tradisjonelle forstand? Uansett blir det vanskelig for oss å prate på vegne av en gruppes diskrimineringsgrunnlag som vi selv har lite eller ingen kompetanse om. Så lenge ikke flere transpersoner bidrar med konkrete forslag på løsninger, er det vanskelig for oss å vurdere endringer. Vi er gjerne med på å knytte sterkere bånd oss ulike organisasjoner imellom, slik at vi kan stå sammen i en felles kamp mot diskriminering — med hver vår fagkompetanse, på forskjellige fagfelt. Vinduet vårt står på gløtt.

Både Fett og Kvinnefronten er til enhvert tid summen av det frivillige engasjementet som legges ned i organisasjonene. Vi drives mer eller mindre på luft og kjærlighet og er helt avhengig av alle bidrag vi får fra alle slags folk.

Det har vært mye snakk om den feministiske våren i år, men det ligger mer an til en feministisk vår, sommer, høst og vinter. Vi håper på en konstruktiv dialog videre, om en kamp som til syvende sist er felles for oss alle.