UTFORDRING: Politietterforskerne Ellie Miller (Olivia Colman, t.v.) og Alec Hardy (David Tennant) får den ubehagelige oppgaven med å finne en barnemorder. For lokale Ellie, som kjenner både offeret, de pårørende og de mistenkte, kommer det nært på. (Foto: ITV / Kudos Film & Television Limited)
UTFORDRING: Politietterforskerne Ellie Miller (Olivia Colman, t.v.) og Alec Hardy (David Tennant) får den ubehagelige oppgaven med å finne en barnemorder. For lokale Ellie, som kjenner både offeret, de pårørende og de mistenkte, kommer det nært på. (Foto: ITV / Kudos Film & Television Limited)Vis mer

Et ekko av Norden

Når serien «Broadchurch» nå er å se på norsk tv, er det som den kommer litt hjem. Det beste britiske krimdramaet på lange tider har nemlig flere fellestrekk med seinere års nordiske tv-suksesser.

Meninger

IDEER: Denne uka sendte NRK de to første episodene av det åttedelte britiske krimdramaet «Broadchurch». Serien var en voldsom suksess for ITV da den i fjor vår ble sendt i Storbritannia, der den skapte mye av det samme engasjementet, avhengigheten og spekulasjonen som «Broen» og «Forbrytelsen» har gjort hos oss. Spenningen rundt avsløringen av morderen ble ikke mindre av at skaperen og manusforfatteren Chris Chibnall holdt hele produksjonsstaben - skuespillere inkludert - på pinebenken fram til innspillingen av de aller siste episodene.

«Broadchurch» følger lokalsamfunnet i den lille kystbyen serien er oppkalt etter, som rammes av en tragedie når en elleve år gammel gutt blir funnet drept. Etterforskningen ledes av nyinnflyttede Alec Hardy (David Tennant), som forsøker seg på en ny start etter å ha kludret til den forrige drapssaken han jobbet med. Med seg har han lokale Ellie Miller (Olivia Colman), som med hans inntreden brutalt blir snytt for forfremmelsen hun var lovet etter sin fødselspermisjon.

Se «Broadchurch» på nrk.no

Noe av det som går igjen i omtalene av «Broadchurch», er hvor spesielt det er at serien i så stor grad lykkes i å skille seg ut, når utgangspunktet er til forveksling likt så mange andre tv-serier. For dette er mer enn hva det først kan høres ut som.

I «Broadchurch» er det til sjuende og sist ikke «whodunnit» som betyr noe, har Colman sagt. Det er «howdunnit» og «whydunnit». «Broadchurch» er et enestående ensembledrama, fortalt med tilbakeholden treffsikkerhet. Fotoet er oppsiktsvekkende rent og lekkert, med en ekspressiv bruk av de spektakulære utendørsomgivelsene. Og det hele fortelles med en foruroligende, ubehagelig undertone.

Alt egenskaper som i tv-verdenen også omtales som kjennetegn på «nordic noir».

De siste åras utenlandske appetitt på dystre, nordiske kvalitets-tv-serier bør nå være godt kjent. Hos engelsktalende tilhengere av sjangeren har «nordic noir» blitt en yndet merkelapp, etter i lengre tid å ha vært brukt om skandinaviske krimforfattere som Stieg Larsson, Jo Nesbø og Henning Mankell. Med filmatiseringer som «The Girl With The Dragon Tattoo» beveget begrepsbruken seg over til de levende bildenes verden, og da bølgen av kritikerroste, skandinaviske tv-serier virkelig tok fart, lå det klart for bruk.

Hos et notorisk undertekstuvennlig USA-publikum har interessen for de skandinaviske seriene ført til lokale nyinnspillinger som «The Killing» («Forbrydelsen») og «The Bridge» («Broen»). Sistnevnte har også fått sin egen fransk-britiske versjon i «The Tunnel». Særlig i Storbritannia har likevel mange fått med seg de originale danske og svenske seriene, som har vært sendt av BBC. Og nå er det altså flere ting som tyder på at estetikken er i ferd med å sette spor, også i originale produksjoner.

Mørke, nordirske «The Fall» utfordrer for eksempel krimkonvensjonene ved å vie like mye interesse til morderens liv som til etterforskningen, på en måte som tegner et ubehagelig helhetlig menneske rundt monsteret. På den visuelle siden trenger man ikke se lenger enn til «House Of Cards», hvor særlig vignettens sugende, vintermørke utendørsbilder framstår som et speilbilde av «Broen»s.

I «Broadchurch» er det som om denne fortellermessige og visuelle estetikken har sevet sakte inn, og ligger der murrende under den klassiske, britiske landsbykrimmen hvor alle kjenner alle. Utgangspunktet i et barnedrap er grimt nok i seg selv, men i løpet av historiens gang berøres flere andre ubehagelige temaer; misbruk, ensomhet og utstøtelse. Spenningen er nedtonet, men alltid tilstedeværende, og stemningene forsterkes av dvelende, melankolsk musikk. Fotoet er nevnt; i den sakte filmingen idet Dannys mor innser at det kan være han som ligger død på stranda og setter på sprang, trekker det elegant effektivt ut et sårbart og fullstendig hjerteskjærende øyeblikk.

Et av mange. For mens pårørendeperspektivet er noe av det krimsjangeren oftest synder mot, er nettopp dét noe av kjernen i «Broadchurch» - akkurat som i første sesong av «Forbrytelsen». Familiens sorg skildres finstemt og utilslørt, sammen med innvirkningen hendelsen har på resten av byens innbyggere - naboene, presten, kioskinnehaveren, lokalavisjournalistene, hotelleieren, einstøingen i campingvogna. Mistanken ledes nødvendigvis innom flere av dem, men uavhengig av det er de er alle selvstendige, interessante figurer.

Ikke noe av dette hadde kommet gjennom hvis ikke det var for skuespillerensemblet. Jodie Whittaker er glimrende som offerets mor, men bare en av mange som imponerer. Den som med en mye mindre spektakulær opptreden stjeler showet, er Olivia Colmans Ellie. I all sin gjennomsnittlige og positive hverdagslighet er hun en regelrett nytelse. Iført en litt for stor dressjakke, med dameveska trygt hvilende foran på hofta, i møte med en situasjon hun aldri før har vært i og ikke er helt sikkert på hvordan hun skal håndtere. Men stakkarslig nærmer hun seg aldri.

Særlig samspillet med Hardys til sammenlikning upersonlig profesjonelle tilnærming er interessant å følge - ikke minst når historien skrider fram, og de så smått begynner å smitte over på hverandre.

Ellie (som hun insisterer på å bli kalt; etternavn blir for upersonlig) er ingen genial heltinne med psykiske problemer eller spesielt usympatiske trekk. Hun er en ganske smart, men stort sett ordinær kvinne. Og hun har et stort, stort hjerte, som setter sitt preg på hele tonen i serien. Som den som havner i krysningspunktet mellom alle sider av tragedien - de private og de profesjonelle - er det hun som knytter det hele sammen.

Med ti millioner seere av siste episode, ble «Broadchurch» bestilt for en oppfølgersesong umiddelbart etter at den var sendt i Storbritannia. Chibnall har vært svært tilbakeholden med detaljene, men har hintet til at det blir store forandringer i runde to, som spilles inn i år. Med Tennant hanket inn til en kommende amerikansk (!) versjon av serien, har derfor spekulasjonene gått om Hardy og Miller overhodet vil være med videre. Litt ro fikk tilhengerne da Colman seint i fjor kunne bekrefte at i hvert fall hun dukker opp.

Rannveig Falkenberg-Arell anmelder tv og musikk i Dagbladet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook