Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et ekte drømmespill

Men «Lucidity» er ikke alt vi drømte om.

||| «LUCIDITY» ÅPNER MED et tablå av mørk skog befolket av hemmelighetsfulle ugler, akkompagnert til godnattsangklassiker «Byssan Lull» sunget av en nydelig svensk damestemme med skummel bass i bakgrunnen. Det er lov å bygge forventninger av mindre.

Spillets tittel tar sin inspirasjon fra en psykologisk term der man føler seg våken i drømmetilstanden, og har, i motsetning til vanlige drømmer, mulighet til å manipulere drømmens hendelser.

BASERT PÅ DE første drømmende spilleminuttene tok jeg meg i min forutinntatthet å hevde at dette kanskje kunne være årets «Braid».

En bekjent av meg noterte seg negativt «enda et diffust og pretensiøst plattformspill med knotete kontroller og en intetsigende historie?»

En uttalelse uheldigvis ikke helt bak mål.

DU VIL SOM MEG
bli overveldet av spillets nydelige, todimensjonale grafikk, herlige og behagelige lyd. «Lucidity» er en musikalsk søster til kunstspill som overnevnte «Braid», i tillegg til «Flower» og «fl0w», og avslappende, velkomponerte rytmer suger deg inn verdenen til spillets hovedperson Sofi.

Den grafiske fremstillingen prøver å etterlikne en blanding av forskjellige kunst- og håndverksmedier, tidvis klippet ut av pappmasjé og filt, fargelagt av kritt og blekk, tåkelagt av truende former.

Stilen kan minne om barnebøkene til Tove Jansson, men også Neil Gaiman/Dave McKean-samarbeid som «Coraline», «The Wolves in the Wall» eller «Mr. Punch». Barnlig og skummel er altså stikkordene her.

SOFI LIGGER OG DRØMMER ved siden av sin strikkende bestemor, Nana, og i drømmene må hun forsere bisarre landskap full av tilsynelatende unåelige plattformer, farer som gretne frosker og sneglehus, raslende tornekratt.

I drømmene må Sofi, lik protagonisten i Jostein Gaarders «Sofies Verden», manøvrere seg frem til en postkasse hvor postkort fra hennes bestemor ligger og venter på henne.

Under den barnlige overflaten og drømmenes illusjon er det voksne temaer som behandles. Det er vanskelig å beskrive den fornemmelsen man får av at alt egentlig ikke er som det burde være. Hvor er egentlig bestemoren Nana? Hvorfor sender hun alle disse kryptiske beskjedene til Sofi? Hva er det som har hendt med henne?

Spillet starter såpass lite eksplisitt at det er lett å lese inn egne meninger i verket, men det går ikke lange tiden før det viser seg at antakelsene man sitter på kanskje er sanne.

(SPOILER) Det er vanskelig å sette hele spillets konsept i relieff uten å diskutere dette. Ikke mye fortolkning skal tross alt til for å skjønne at de mange symbolene som klokker (tiden går) og oppsvulmende mørke representerer død.

«Lucidity» er en mental reise Sofi gjør for å bearbeide bestemorens død. Nanas bortgang bidrar til at sorgen manifesterer seg i det narrative, og det uhåndgripelige tapet tar fysisk form i de nivåene spilleren må manøvrere Sofi i.

Fra og med du skrur på spillet syder derfor angst og selvmedlidenhet inn i Sofis drømmer. De opprinnelige rurale terrengene forgiftes av tåke, monstre og bunnløse avgrunner, og reisen forflytter seg, i typisk drømmeaktig logikk, fra havets bunn til galaksens ytre grenser.

Men spillet er litt for manipulatorisk og selvbevisst i sin tårefremkallende tilnærming til Sofis sorg, som går ad veiene undring og frykt til mot - lik bare et tappert barn kunne gjort. Sluttresultatet blir for undertegnede dessverre ikke like rørende som den melankolske og vakre pianoklimpringen skulle tilsi. (SPOILER slutt)

TIL ET PLATTFORMSPILL å være har «Lucidity» et rimelig intuitivt brukergrensesnitt. Sofi kan nesten kategoriseres som en forvokst Lemming. Sofi går «rett på, samme hva hun støter på», og jobben til spilleren består egentlig bare å tilrettelegge løypa hun må benytte seg av for å komme forbi hindringer.

Hvis du ikke liker tanken på være vokteren til ei søt jentunge som forbanner seg på å stadig vekk gå en sikker død i møte, burde det begynne å blinke noen varsellamper nå.

1

Lik Serafin & Plym kan man trylle frem både trapper og planker fra løse luften som Sofi kan klatre på. Etter hvert får man tilgang til springfjærer som får Sofi til å hoppe, vifter som kaster henne opp i lufta, spretterter som slynger henne over avgrunner og bomber som tar rotta på monstre eller blåser hull i vegger.

Uti spillet lærer du også å benytte kombinasjoner av disse verktøyene, som å bruke ei vifte til å kaste Sofi opp i lufta og slynge henne videre med en sprettert på direkten, ta henne imot med ei trapp etter at du har springfjærhoppet henne, eller eksplodere ei bombe under henne slik at hun får det lille ekstra puffet til å nå en avsats du nettopp satte opp.

Det er her et aldri så lite element av «Tetris» spiller inn: Brikkene man får til å hjelpe Sofi gjennom nivåene, ikke minst rekkefølgen på dem, er helt tilfeldig.

SKJERMEN OG SOFI beveger seg, som sagt, av seg selv, og i høyre hjørne dukker opp verktøyet du kan bruke ved neste anledning. I likhet med moderne «Tetris»-spill kan man holde igjen et verktøy til senere bruk, for eksempel hvis man vet at ei vifte kan komme hendig med fordi postkassa på slutten av nivået står på en pidestall.

Det kan tidvis bli svært hektisk når målet er å sjonglere Sofi i lufta fra en plattform til en annen, og ofte baserer spillets seg mer på flaks enn på spillerens dyktighet. Men siden «Lucidity» unngår insisterende lineært nivådesign, kan litt kjapp eksperimentering redde deg ut av de verste fellene.

JEVNT UTOVER SKILTER spillet med relativt åpne terreng for kreative løsninger fra spillerens side. Nivådesignet er stort, og de vertikale mulighetene er større en ved første øyekast. Visuelt sett mister designet dessverre litt momentum et stykke uti.

I første akt har man muligheten til å legge opp løpet for Sofi i ro og mak, og trapper og planker kan plasseres forsiktig og behagelig på Sofis vei.

I de to påfølgende aktene er ikke dette lenger mulig, og manifestasjoner av mørke og frykt som ei sort tåke eller ei skodde av hvite, sinte pirajaer tvinger Sofi til å skynde seg videre mot postkassa og mål. Setter hun seg fast her vil hun dø (eller våkne?) og må starte nivået på nytt.

BELAG DEG PÅ å gjøre dette ofte, og mangelen på midtveis lagringspunkter er uforståelig, for ikke å snakke om frustrerende på de mer intrikate nivåene. Spillet flyter nemlig mindre enn det hakker, og når Sofi henger seg opp eller styrter ned i et tornekratt tar du deg til å forbanne designvalg mer enn egen inkompetanse.

Mangelen på klar strategi for perfeksjonister som memorerer nivåer og muligheter kan kanskje virke avskrekkende. Spilleopplevelsen blir mer et sjansespill enn noe annet, og improvisasjon og timing står dermed høyere i kurs i «Lucidity» enn i «Braid». Rent personlig blir det litt for yatzy for meg.

I HVERT NIVÅ FINS flere titalls ildfluer som Sofi skal plukke opp, enten for å erverve tapt helse etter sammentreff med spillets monstre, eller for å få tilgang til opplåsbare bonusnivåer som krydrer spilleopplevelsen med noe variasjon.

Oppsamlingen av ildfluene bringer personlig til minne det japanske krigsdramaet «Grave of the Fireflies», spesielt når man tenker over de korresponderende temaene i disse historiene. Det skulle ikke forundre meg om noen av LucasArts ansatte har sett Isao Takahatos animerte film.

SPILLET ER IMIDLERTID over nesten før det begynner, ei heller oppleves det spesielt vanskelig å nå historiens resolusjon. Likevel er det noe befriende å kunne spille Sofis drøm i en sitting, og det vil uansett ta langt flere enn de opprinnelige tre-fire timene å finne alle spillets ildfluer. Bare den flinke og svært tålmodige, tør jeg påstå, vil kunne oppnå det.
 
«Lucidity»s audiovisuelle overflate prøver å tildekke en rimelig uinspirerende spillmekanikk, og det er frustrerende at et slikt spill ikke er mer spillbart. Kombinasjonen av puzzle-aktig plattforming og emosjonell historie satt til melankolske låter gjør en sammenlikning med «Braid» ikke helt urimelig.

MEN Å SITTE barnevakt for Sofis drøm og sorgbearbeidelse er dessverre langt mer uoriginalt enn å spille Tims selvrefleksive selvransakelser. «Lucidity» er likevel for pent, for gjennomført lyd- og musikkmessig til å totalt overses.

Man får ta det gode med det onde, men prøv før du kjøper.

image: Et ekte drømmespill
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media