ORDKNAPP: Vigdis Hjorth har knapt uttalt seg om sin egen «Arv og miljø». Nå har søsteren Helga Hjorth gitt ut en hevnbok. Foto: Jørn H. Moen
ORDKNAPP: Vigdis Hjorth har knapt uttalt seg om sin egen «Arv og miljø». Nå har søsteren Helga Hjorth gitt ut en hevnbok. Foto: Jørn H. MoenVis mer

Vigdis Hjorth og Helga Hjorth

Et ekte familiehelvete

Vigdis Hjorths søster er så forbanna over «Arv og miljø» at hun gir ut en egen hevnbok. Det er en litterær kamp hun er dømt til å tape, skriver Sigrid Hvidsten.

Kommentar

«Man eier sin egen historie» er et argument vi i pressen bruker når vi diskuterer publisering av personlige historier vi vet kan være etisk vanskelige. Alle har rett til å fortelle, selv om det kan gå ut over andre. Selv om etikken gjør det nærmest umulig. Selv om det kan skape bråk og splid, ha store konsekvenser for enkeltpersoner som berøres.

For hvis man ikke eier sin egen historie, hva eier man da?

–Selvfølgelig tar jeg utgangspunkt i ting jeg har opplevd. Alle ting jeg har vært med på, kommer inn i romanene. Dette er en roman som går naturlig inn i mitt forfatterskap, både språklig og tematisk, sa Vigdis Hjorth da hun ga ut «Arv og miljø» i fjor.

Det kan bety alt og ingenting. Akkurat hva som var selvopplevd, det gikk ikke Vigdis Hjorth inn på. I stedet understreket hun at «Arv og miljø» var en roman.

En roman som var mer enn en dramatisk familiehistorie. En roman som på ett eller annet nivå handler om oss alle. Om hvordan vi snakker om, til og over egne familiemedlemmer. Hvordan menneskene vi elsker mest kan svikte oss høyest. Hvordan fire søsken i en familie kan ha en vidt forskjellig oppvekst.

Om å ikke bli trodd, av mor, av søsken, når man forteller om overgrep.

Det var en roman om det siste tabu i det moderne Norge. I «Arv og miljø» fikk en marginalisert posisjon en sterk og tydelig stemme.

Det er en absolutt nødvendighet at man skal kunne bruke egne erfaringer og romanformen til å fortelle slike historier.

Men det er ikke uten konsekvenser.

I går slapp Helga Hjorth, lillesøsteren til Vigdis, motromanen «Fri vilje». Det er det hittil mest ekstreme innlegget i debatten om virkelighetslitteratur som har rast siden høsten i fjor. Helga Hjorth er forbanna. Hun opplever at historien fra «Arv og miljø» er historien om familien hennes, men forvrengt, usann, hun både kjenner seg igjen og kjenner seg ikke igjen. Til Aftenposten forteller hun om følelsen av maktesløshet i møtet med det hun mener er seg selv og familien som romanfigurer:

–Det var helt vilt. Jeg regnet med at det skulle handle om incest, men så handlet det i tillegg om familien og vårt arveoppgjør. Jeg ble sjokkert og handlingslammet, sa hun til Aftenposten.

Hun tar hevn med bok.

– Jeg tenker at dette er ytringsfrihet i praksis. Hvis man ytrer seg må man være forberedt på svar. Jeg svarer med samme mynt. Det må til for balansens skyld, sa hun.

Og sparket litt ekstra skitt mot storesøsteren da både hun og forlaget insisterte på å kalle også dette for en roman.

«Fri vilje» er en rasende og uforsonlig bok. Om å være søsteren til en kjent forfatter som gir ut en roman om familiens kollaps. Om raseriet i å føle seg utlevert. Om arveoppgjøret som rev familien i to, søsteren som hevdet at faren hadde misbrukt henne seksuelt. «Fri vilje» er et forvrengt speilbilde av «Arv og miljø», tilsynelatende den andre siden av saken. Den er ikke god. Men det er heller ikke så viktig. Det er ikke derfor den er skrevet.

«Hva om det er sant», spør karakterene i boka gjentakende.

«Men hva om det ikke er sant», er alltid svaret.

Hvis alle har rett til å fortelle sin historie vil det være hyklersk å mene at Helga Hjorth skulle holdt seg for god til å skrive denne boka. Selv om det oppleves som en ren hevnbok, et karakterdrap på både hovedpersonens søster og den offentlige debatten, er det et interessant innblikk i hvordan det kan føles å bli fiksjonalisert. Hva gjør man når man er desperat og ikke kommer igjennom hos forlaget, det ikke nytter å gå rettens vei, et leserinnlegg kjapt vil bli glemt? Hevnboka kan nesten minne om reaksjonen til kvinnene som la ut de grove meldingene til professoren fra Stavanger på Facebook, i boka resonnerer hovedpersonen Nina seg fram til at det er den eneste utveien.

Den eneste måten å bli hørt.

Å bli fiksjonalisert er å bli fanget. Hovedpersonen Nina leser absolutt alt som skrives om søsterens bok til å handle om henne, faren, moren. All diskusjon om bokas innhold føles som kritikk av familien. De analyserer konsekvent hverandres handlinger og motiver med mistenksomhet.

Som familie er de knust.

I debatten om virkelighetslitteratur er Helga Hjorth den eneste som har bekreftet at hendelsesforløpet i «Arv og miljø» har sitt utspring i virkelige hendelser. Det forandrer debatten om boka. Man trenger ikke lenger spekulere, men har det egentlig noe å si for hvordan vi tilnærmer oss «Arv og miljø?

Burde det?

Blir den ikke bare enda mer viktig?

I Aftenposten etterlyser Helga Hjorth etiske retningslinjer for forlag slik at de skal vise mer hensyn. Noe slikt ville vært fullstendig ødeleggende for litteraturen. Litteratur er ikke journalistikk, den går inn i de hemmelige rommene og forteller historiene som ikke kan fortelles. De nære, de umulige, de skammelige historiene.

Det er det som gjør «Arv og miljø» til en samtidsklassiker.

Enten søsteren liker det eller ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook