BATH: Byen er i dag verd et besøk for å studere ruinene etter de romerske badene. Foto: Gudleiv Forr
BATH: Byen er i dag verd et besøk for å studere ruinene etter de romerske badene. Foto: Gudleiv ForrVis mer

Et erotisk reisefølge

Det var egentlig konen fra Bath som hadde lokket meg til byen.

Kommentar

Bath (Dagbladet): Som med så mange engelske byer, er det mulig å se Baths historie som ramme om Englands historie. Kelterne var fortrolige med stedets varme kilder, slik romerne var det fram til om lag år 400.

Normannerne gjenoppbygde byen i sør-vest fra forfallet i etter-romersk tid. Elisabeth I gjenreiste byens monumentale katedral. Og når vi nærmer oss 1700-tallet, satte stuartene i gang stor byggeaktivitet som ble fullført under de første Georger. Da fikk byen preg av frodig rokokko og stram nyklassisisme, særlig knyttet til arkitektene John Wood, den eldre og yngre. I disse åra ble byen på ny bade- og rekreasjonssted for den velstående middelklassen.

Byen er i dag verd et besøk for å studere ruinene etter de romerske badene. Ved hjelp av moderne teknologi gjenskaper konservatorer og historikere det sosiale liv som utspilte seg innfor veggene på kurstedet.

Men det var egentlig konen fra Bath som lokket meg til byen. En gang sist på 1950-tallet strevde jeg meg gjennom Geoffrey Chaucers Canterbury tales, dels på middelalderengelsk, dels i modernisert utgave. Konen fra Bath inngår i en samling av 24 fortellinger, tillagt en flokk pilegrimer på vei til erkebiskop Thomas Beckets grav i Canterbury. Historiene er frodige som pilegrimene selv, men den frodigste for meg som 18-årig student, var konen fra Bath.

Kjennere av middelalderdiktningens kvinner sier gjerne at de enten ble framstilt som madonnaer eller som horer. Chaucers kone fra Bath er en kvinne med sans for det erotiske, samtidig som hun forstår kyskhetens storhet. «Si meg også hva forplantningsorganene skulle være til … Dere kan stole på at de ble ikke skapt til ingen nytte … Som kone vil jeg bruke mitt redskap like fritt som min skaper har sendt meg». (Harald Tveterås’ oversettelse)

Hun har hatt fem ektemenn og kan tenke seg en sjette. Som sitt reisefølge for øvrig er hun preget av renessansens løsslupne livsglede. Fruen priser «kjødets lyst», og ser ikke på sine menn som overordnet. Snarere tvert imot: Hennes siste mann, en klerk fra Oxford, fikk en skikkelig refs av henne da han selv prøvde å knekke hennes selvstendighet ved å lese fra ei bok om den skjebne kvinner som krevde makt over sine menn fikk. Det gikk dem ikke vel.

Den slags høytlesning fant hun seg ikke i og rev mange sider ut av boka. Da ga han henne en ørefik, og hun falt på golvet. Det gjorde ham forferdet. Hun tilbød ham et kyss, mot at han ga avkall på all eiendom og handlinger. Boka måtte han brenne. «Jeg vil ha en mann som skal være både min skyldner og min træl.»

Slik ble deres overenskomst.

Konen fra Bath har aldri eksistert, annet enn i den store dikters fantasi. Hun er en middelalderfigur, på evig pilegrimstur. Men hennes likefremme holdning til erotikk og kvinners rettigheter var interessant lesning for en tenåring midt på 1900-tallet, slik beretningen har et budskap også i vår metoo-tid.