HVOR ER DEN POLITISKE VILJEN? Forrige gang Europa opplevde store flyktningstrømmer var på 1990-tallet. Krigene i Kroatia, Bosnia og Kosovo forårsaket mange titusener døde og millioner på flukt. Den gangen hadde Europas ledere en politisk vilje og humanitære ambisjoner til påta seg ansvar og finne løsninger, skriver Flyktningehjelpen. Foto: NTB scanpix
HVOR ER DEN POLITISKE VILJEN? Forrige gang Europa opplevde store flyktningstrømmer var på 1990-tallet. Krigene i Kroatia, Bosnia og Kosovo forårsaket mange titusener døde og millioner på flukt. Den gangen hadde Europas ledere en politisk vilje og humanitære ambisjoner til påta seg ansvar og finne løsninger, skriver Flyktningehjelpen. Foto: NTB scanpixVis mer

Et europeisk hukommelsestap

Responsen på den kraftige økningen i antall asylsøkere og migranter i Europa - eller den manglende sådan - er et alvorlig svik mot de grunnleggende verdier vi etablerte på ruinene av den andre verdenskrig.

Meninger

Ferieøya Kos, 2015: Som mange andre nordmenn, hadde jeg bestilt feriebilletter til Hellas i sommer. En av øyene jeg var innom var Kos. Blant solhungrige turister vandret flyktninger som hadde kommet i små gummibåter fra Tyrkia. 2- 300 ankom hver dag. Lokalt politi gjorde så godt de kunne for de mange som trengte dokumenter for å kunne kjøpe billett med fergen videre til Aten. FNs høykommissær for flyktninger hadde økt staben fra én til to - og bisto med juridisk veiledning sammen med et par lokale tolker.

«Captain Elias» var et nedlagt hotell og konkursbo som hadde fått nytt liv med 700 nye «gjester». Hotellet hadde ikke mange rommene, så de fleste sov utendørs - med både tre og fire personer per madrass. Det var ikke elektrisitet, men de hadde fått et par hageslanger tilknyttet vannforsyningen, til drikke og vask. Frivillige ildsjeler fra «Kos Solidaritet» samlet mat, for det meste rester og overskudd fra «all inclusive» hotellene. I tillegg bisto supermarkeder, restauranter, bakerier og lokale grekere med råvarer. Hver dag lagde de middag til alle på «hotellet». Greske statlige og lokale myndigheter hadde nok med sin egen økonomiske krise - og ingen ressurser til å bistå. Det slående var at ingen andre europeiske land eller organisasjoner bisto heller. Grekerne fortjener hjelp til flyktningarbeidet, men får nesten ingen ting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Europas flyktningpolitikk er preget av feighet og unnlatelse, men kanskje mest av alt en manglende historieforståelse. Vi savner anstendig politisk og humanitært lederskap i vårt nye Europa.

Ungarn, 1956: Da Sovjetunionen invaderte Ungarn i 1956, flyktet mer enn 200 000 ungarere over grensa til Østerrike. Østerrike stengte ikke grensen, man anmodet resten av Vest-Europa om hjelp og avlastning. I løpet av 10 uker hentet europeiske stater 120 000 ungarske «kvoteflyktninger» i Østerrike med buss. Kun 11 år etter den store krigens slutt, hadde vi vilje og kapasitet til å handle raskt og effektivt.

Ungarn mottok drøyt 42 000 asylsøkere i fjor. Nå bygger Ungarn et flere meter høyt gjerde langs grensen sin mot Serbia for å holde asylsøkerne ute. De mener strømmen har blitt uutholdelig stor. Det er på tide å minne Ungarns politiske ledelse om en rimelig nær fortid.

Tidligere Jugoslavia, 1990-tallet: Forrige gang Europa opplevde store flyktningstrømmer var på 1990-tallet. Krigene i Kroatia, Bosnia og Kosovo forårsaket mange titusener døde og millioner på flukt. Europa stilte med fredsforhandlere, fredsbevarende militære styrker og rekordstor humanitær bistand til de berørte landene. Og vi tok imot flyktninger - som asylsøkere og gjennom FN kvoter - i en skala vi slettes ikke var forberedt på. Europas ledere hadde en politisk vilje og humanitære ambisjoner til påta seg ansvar og finne løsninger.

Europa mottok i fjor drøye 700 000 asylsøkere. Vi karakteriserer det som en krise fordi det er så mange. Det er det slettes ikke, sammenliknet med hva vi håndterte i Europa på 1990-tallet. Det er det heller ikke sammenliknet med hva våre nære naboer håndterer. Tyrkia - som du ser rett over på fra Kos, tok i fjor imot flere flyktninger enn resten av Europa til sammen.

Mens det globale antallet flyktninger har passert 60 millioner, er Europa kontinentet med færrest flyktninger, men mest ressurser og sterkest økonomi. I Libanon er en av tre personer flyktninger, i Europa så vidt over en av tusen.

Den europeiske flyktningkrisen er vår egen handlingslammelse og fraskrivning av felles ansvar. Av overdreven frykt for et moderat antall flyktninger og redsel for stemmesanking hos innvandringsfiendtlige fløypartier, har europeiske ledere fra det brede politiske sentrum abdisert i den europeiske flyktningdebatten.

Bildene fra Calais er et godt uttrykk for handlingslammelsen. Det er en tragedie at noen risikerer livet for å komme seg over kanalen. Men det er urovekkende at vi i Europa, og spesielt Storbritannia og Frankrike, ikke makter å finne akseptable løsninger for flyktninger og migranter som faktisk ønsker å komme i arbeid og forsørge seg og familien. Det er tross alt ikke mer enn 3- 4000 personer som holder til rundt tunnelinngangen i Calais. Det er ikke veldig mange.

Også Europa må bidra til at flere finner håp og tro på framtida i og nært sitt hjemland. Den humanitære hjelpen må opp på ambisjonsnivået vi maktet å etablere i det tidligere Jugoslavia for 20 år siden. FNs appell for hjelp til syriske flyktninger i Midtøsten mangler fortsatt over 75 prosent av det som trengs til nødhjelp dette året.

Innsatsviljen fra 1956 er gått i den politisk opportune glemmeboka. Etter lange debatter og fortsatte protester fra enkelte medlemsland, klarte EUs stater nylig å enes om en fordeling seg imellom av 40 000 nye flyktninger. Det er mindre enn halvparten av dem som har ankommet kriserammede Hellas hittil i år. Tyskland og Sverige, som i dag tar imot flest asylsøkere, kan ikke forventes å fortsatt ta imot de fleste, ei heller Hellas eller Italia der flyktningene først ankommer Europa. De andre landene, også i Øst-Europa, må gi beskyttelse til langt flere gjennom en mer ambisiøs og rettferdig ansvarsdeling.

Europa bør også ta imot langt flere syriske kvoteflyktninger. Syria-forliket i Stortinget er et eksempel til politisk etterfølgelse. I Flyktninghjelpen mener vi forliket burde vært rausere. Likevel var det et viktig skritt mot en mer human flyktningpolitikk forankret i et bredt politisk sentrum.

Europa drukner slettes ikke i flyktninger og migranter. Det er flyktningene og migrantene som fortsatt drukner på veien hit, fordi vi ikke gir dem gode alternativer.