Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et eventyr av en forestilling

TEATER: Det er deilig å være dansk i Norge, hvis man heter H.C. Andersen og blir både dramatisert og regissert av Kjetil Bang-Hansen på Nationaltheatret. Og det er deilig å være norsk i Oslo, så man kan få sett eventyret.

Man skulle egentlig ikke tro det var mulig å lage to og en halv time teater, og fylle scenen med 21 skuespillere og to musikere, ut fra et lite eventyr som knapt fyller fire og en halv side i forestillingens programhefte, der det fortjenstfullt står opptrykt på originalspråket.

Men det er det, og resultatet er nettopp blitt et lykkelig lite (unnskyld stort!) overflødighetshorn av sceneeventyr, en lek med form, spilleglede og visuell estetikk.

Det er vakkert, det er morsomt, det er elegant - og forestillingen tar aldri seg selv eller oss høytidelig. Det holder lenge at den tar sitt oppdrag på alvor. «Nattergalen» er kunstunderholdning på høyt nivå, skapt med dreven fingerspissestetikk og ftret med silkehumor for Nationaltheatrets hovedscene.

Noe eget er skapt, og det er slett ikke bare for barn.

Kø for laurbær

Her stiller ensemblet med skikkelser og karakterer i kø for laurbær. Noen nevnt og mange dessverre glemt: Kim Haugen er en hoffmann med stor P., Christian Skolmen en veldrillet junker med innebygde fugletriller, Trond Brænne en godhjertet liten keiser, André Bræin Hovig en vakker, grå nattergal, og du har aldri sett en så sørgelig juvelbehengt kunstfugl som den Anne Marit Jacobsen gir «liv». For så å fysisk dekonstruere, og det så vanvittig at denne anmelderen nesten ble en plage for sine nærmestsittende.

Skal et japansk maskineri først gå til helvete, så sett endelig Jacobsen på jobben. Og samtidig: Dette er simpelthen en vakker forestilling. Scenograf John-Kristian Alsaker tryller stadig nye scenebilder fram, i lekkert lysdesign (Kristin Bredal), mens scenograf Alveberg og regissør Bang-Hansen har smeltet sine kunster sammen så få kan se hvor den ene begynner og den andre tar over, men alle kan se hvordan det virker. Til dette musikk av Håkon Berge for to musikere. Sammen får de det til å lyde mye dyrere.

Stort teater

Her er det mye høyt oppdrevet sceneprofesjonalitet, men den er samtidig så upretensiøs og leken, en oppsetning som blidt gjør narr av seg selv og av oss, man er i så trygge hender at nesten alt er lov. Kanskje forsvant litt av Andersens særegne eventyrmagi i teatrets mer jordnært robuste komiske lek, kanskje ble en blødme eller to bare for tynn, eller noen sangtekster hakket enklere enn resten av oppsetningen, men det er likevel pirk.

For jeg har hørt en nattergal synge. Den ga meg glede, og det var et stort teater som sang.

NÆR DØDEN: Keiseren (Trond Brænne) møter Døden (Mari Maurstad) i H.C. Andersens «Nattergalen», dramatisert og regissert av Kjetil Bang-Hansen.