Et eventyr fra fortid og framtid

«A.I.» er en film av Steven Spielberg drevet fram av avdøde Stanley Kubrick, med elementer av både «E.T.» og «2001: En romodyssé» i seg: «A.I.» har premiere i USA i dag, et myteomspunnet prosjekt fra to av filmverdenens motpoler.

«A.I.» eller «Artificial Intelligence» (kunstig intelligens) er et framtidseventyr om en verden der roboter - «mechas», en forkortelse for «mechanics» - lever side om side med menneskene. Haley Joel Osment («Den sjette sansen») spiller gutteroboten som mest av alt ønsker seg kjærlighet. Rollen sammenliknes med Pinocchio. Jude Law er kjærlighetsmechaen Gigolo Joe, hvis formål er å tilfredsstille sine menneskelige kunder rent fysisk, en oppgave han visstnok utfører til toppkarakter.

Det skal dreie seg om en fabel med skiftende stemninger visuelt og dramaturgisk, vekslende fra det sentimentale til marerittet og med nok en fantastisk prestasjon av 13 år gamle Osment, et vidunderbarn av en skuespiller, om slike fins.

Til Time har Stanley Kubricks mangeårige produsent og svoger, Jan Harlan, uttalt at det vil gå med «A.I.» som med «2001» - den vil bli elsket eller hatet.

Motsetninger tiltrekker

Samarbeidet mellom Spielberg og Kubrick er omtrent like eventyrlig som den nå ferdige filmen, for i utgangspunktet kan vi knapt tenke oss to mer forskjellige regissører. Der førstnevnte henvender seg til følelseslivet, frir den andre til vårt intellekt.

Og mens Spielberg ofte vil lokke og forføre, var Kubrick en kjølig betrakter og leverte sine visjoner som et ultimatum.

Den ene har i perioder omtrent levert filmer på akkord, den andre brukte årevis på hvert prosjekt. Resultatet av denne symbiosen er, fortsatt ifølge Time, som et musikkstykke «komponert for messinginstrumenter, men framført av treblåsere, et kart over dødsdalen der Spielberg har lagt ut frø i håp om at de vil blomstre». Noe vi altså her på berget må vente til oktober med å få avkreftet eller bekreftet.

Likevel har disse motpolene, riktignok høyst ulikt, beskjeftiget seg med noen av de samme temaene. Spielberg var i kontakt med science fiction-sjangeren i både nydelige «E.T.» (1982) og særlig «Nærkontakt av tredje grad» (1977). I «2001: En romodyssé» (1968) foretok Kubrick sin spektakulære reise i rom og tid. Det er ingen optimistisk odyssé, for maskinen HAL 9000 tar kontroll over astronautene. Kubricks yngre kollega er derimot varm, drømmende og uttrykker mest av alt et ønske om menneskelighet og kontakt. Han stiller sine personer, gjerne barn, overfor fenomener vi alltid har undret oss over og ikke forstår.

Drømmer og visjoner

Mens Spielberg velger en positiv innfallsvinkel, inntar Kubrick det dystre utgangspunktet, slik han også i «Dr. Strangelove» (1964) med beksvart humor raljerte over atompolitikken.

Men det betyr ikke at hans ønske og drøm om en bedre verden var mindre levende enn for Spielberg. Hans «A Clockwork Orange» (1971) er på samme måte en voldsfilm mot vold.

Begge to har dessuten vært opptatt av krigen som fenomen og menneskers reaksjonsmønstre i den - Spielberg i «Schindlers liste» (1993) og «Redd menig Ryan» (1998), Kubrick i «Full Metal Jacket» (1987). For øvrig var det alltid kontroverser omkring den sære regissøren. Flere av filmene hans ble mottatt med skepsis ved lansering, for så å bli oppgradert til mesterverker etter hvert. Kollegaen er heller ikke ukjent med kritikk og blir til tider kraftig undervurdert. På sitt beste er Steven Spielberg blant filmverdenens helt store kommunikatorer.

15 års arbeid

«A.I.» er basert på en novelle av Brian Aldiss, publisert i magasinet Harper's Bazaar i 1969 under tittelen «Super-Toys Last All Summer Long». Stanley Kubrick kjøpte rettighetene til den i 1983 og snakket første gang med Spielberg om prosjektet året etter. Typisk nok var han altså mer eller mindre besatt av fortellingen helt fram til sin død i mars 1999, og da var det Kubricks enke og produsent som ba kollegaen overta. Til Time sier Spielberg at han trodde mannen var blitt gal da han alt i 1994 første gang ble spurt om å ta regien:

«Jeg begynte med en gang å overtale ham til å regissere selv, men han sto fast på at jeg skulle gjøre det. Han sa: {lsquo}Denne historien ligger nærmere din følelsesverden enn min egen.' Han ga meg aldri noen annen grunn.»

Eventyr og hyllest

Den gamle mester kan ha hatt helt rett. «A.I.» ser ut til å inneholde nok av Spielberg-elementer - f.eks. et kontaktsøkende barn i hovedrollen. Å se verden gjennom barns øyne er en av regissørens spesialiteter. Her overlates robotgutten David til to foreldre i sorg over en sønn i koma. Han er et perfekt lite barn moren raskt tar til sitt hjerte, men sønnen friskner til og er fiendtlig innstilt til nykommeren, som blir forlatt av alle i en skog med flyktningroboter og merkelige vesener - hvorav Jude Laws Gigolo Joe er det ene.

Det er denne delen av historien Kubrick skal ha hatt problemer med å løse. Spielbergs Joe er snillere enn opprinnelig, sies det, også med konsekvenser for sensuren.

«A.I.» har 13-årsgrense i USA, mens det påstås at en Kubrick-versjon ville fått voksensensur. Og dermed er publikumspotensialet og inntjeningsmulighetene nå også mangedoblet.

Uansett har Hollywoods store sønn æret den gamle mester ved å legge inn flere referanser til hans filmer, til «A Clockwork Orange», et skilt med påskriften «Strangelove» og visstnok mye mer. Passende nok, for dette er virkelig et merkelig, besnærende prosjekt. Vi venter i spenning.

MÅ HJELPE HVERANDRE: GUtteropoten David (Haley Joel Osment) og kjærlighetsmechaen Gigolo (Jude Law) er to ulike størrelser som bringes sammen og støtter hverandre i «A.I.».