TRUSSELBILDE:  PST har lagt fram etatens åpne vurdering av mulige trusler i 2014. PST-sjef Benedicte Bjørnland opplyste at terrortrusselbildet i forhold til Norge beskrives som skjerpet.

Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
TRUSSELBILDE: PST har lagt fram etatens åpne vurdering av mulige trusler i 2014. PST-sjef Benedicte Bjørnland opplyste at terrortrusselbildet i forhold til Norge beskrives som skjerpet. Foto: Nina Hansen / DAGBLADETVis mer

Et farlig hovedspor

Kampen mot terror er overlatt til politiet, forsvaret, lærere og andre offentlig ansatte. Denne avpolitiseringen er livsfarlig.

Kommentar

Siden slutten av 90-tallet har kampen mot terror og ekstremisme blitt skarpere. Det skyldes tre hovedfaktorer. Truslene fra ekstrem islamisme har økt i omfang og alvor, og har tatt steget over i statsdannelse slik vi ser det i Irak og Syria. Parallelt har nye lover kriminalisert antatte forberedelser til terror, og utvidet politiets metodebruk radikalt. Myndighetenes fullmakter til å kontrollere borgerne blir stadig mer omfattende, og det er ingen tegn til at vi har nådd noen grense. Endelig har den teknologiske utviklingen med satellittkommunikasjon, internett og mobiltelefoner åpnet helt nye muligheter både for terrorister, ekstremister og kontrollerende myndigheter. Snowden-komplekset viser at den private sfæren raskt kan bli en historisk raritet.

Det hersker ingen tvil om at truslene er reelle, at samfunnet må beskytte seg mot dem og at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og forvarets E-tjeneste må spille sentrale roller i dette arbeidet. Den økte spenningen mellom Russland og Vesten, øker dessuten trusselbildenes kompleksitet. Spørsmålet er om vi har et godt nok totalgrep.

Hele tida snakkes det om flere og mer inngripende overvåkings- og kontrollfullmakter og større ressurser til politi og forsvar. I femten år har politikerne lydig skjerpet lovene og økt bevilgningene. Likevel uttalte PST-sjef Benedicte Bjørnland så seint som i mars i år at vi har mislykkes som samfunn når vi ikke klarer å forhindre at personer blir radikalisert inn i ekstremistiske miljøer. Hun ville ha mer drahjelp fra skoler, kommuner og på arbeidsplassene.

De politiske myndighetene legger seg alltid i selen for å oppfylle politimyndighetenes ønsker. I forrige uke gikk statsminister Erna Solberg ut og ba 23 kommuner om å ta et tydeligere grep i kampen mot radikal islam. Beredskap og forebyggende aktivitet skal styrkes.

Omtrent samtidig avslørte Klassekampen at tusen unge nordmenn har blitt nektet å avtjene verneplikt fordi de har utenlandsk bakgrunn. Det har skjedd uten konkret sikkerhetsvurdering av den enkelte. Etnisk bakgrunn var nok. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide var forbilledlig raskt ute og avskaffet ordningen. Det er likevel skremmende at en underordnet statlig etat som Forsvarets personell- og vernepliktsenter, uten politisk godkjennelse, innfører en bestemmelse som grovt diskriminerer norske borgere etter etniske kriterier. Et verre bidrag til kampen mot islamsk ekstremisme kan knapt tenkes.

Legg til at justisminister Anders Anundsen (FrP) har til vurdering et forslag fra PST som vil åpne for å installere digitalt spionasjeutstyr i enkeltpersoners dataanlegg, såkalte trojanere. Det vil gjøre det mulig for politiet å lese hva som skrives på et tastatur uten at eposten eller dokumentet er sendt til noen.

Alt dette skal signalisere politisk handlekraft. Det er det motsatte: Ansvarsfraskrivelse i kjempeformat. Å tro at ekstremisme kan bekjempes med politi, lærere, sosialarbeidere og politiske «bekymringsmeldinger» fra publikum, er ikke bare naivt. Det er direkte farlig. Å snevre inn kampen mot terror til et myndighetsansvar er lite effektivt, det utdyper skiller ekstremismen lever av, og det har kvelende bivirkninger når det gjelder borgernes frihet. Derfor skaper regjeringen falsk trygghet når den gjør kampen mot ekstremisme til et spørsmål om overvåking og kontroll med unge menneskers tankesett. Historien viser tydelig at det ikke er mulig å lykkes med noe slikt. Selv Stasi klarte ikke å forhindre at Berlinmuren falt.

Etter 22. juli bør det være mulig å skjønne at myndighetsutøvelse ikke er nok i kampen mot ekstremisme. Det er i høy grad også en sivil, politisk oppgave. Ekstreme religiøse og politiske ideer kan i lengden bare bekjempes med alternative verdier. I noen uker etter massakren på Utøya var det en viss forståelse for dette. Denne politiske bevisstheten ble raskt svekket, og forsvant i psykiatri. Det største tabu i norsk politikk i dag er å nevne at terroristen en gang forsøkte å gjøre karriere i Frp.

Visst skal vi ha et politi som forebygger og oppklarer lovbrudd knyttet til ekstremisme og terror, men vi trenger like mye en politisk beredskap i det sivile samfunnet. Skal den være troverdig og effektiv, kan vi ikke fortsette å bygge ned rettsstaten gjennom lover og politimetoder som kjennetegner autoritære stater.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook