ENORM UTFORDRING: «Sikkerhetssituasjonen i Libya kommer til å være en enorm utfordring for Statoil. Ønsker de å fortsette sine operasjoner må de være forberedt på ikke bare å forholde seg til sentrale og lokale myndigheter, men også direkte med lokale militser og klaner», skriver kronikkforfatteren. Bildet, som er fra 2004, viser et anlegg på Mabruk-feltet 800 kilometer øst for Tripoli. Foto: Hydro / NTB Scanpix
ENORM UTFORDRING: «Sikkerhetssituasjonen i Libya kommer til å være en enorm utfordring for Statoil. Ønsker de å fortsette sine operasjoner må de være forberedt på ikke bare å forholde seg til sentrale og lokale myndigheter, men også direkte med lokale militser og klaner», skriver kronikkforfatteren. Bildet, som er fra 2004, viser et anlegg på Mabruk-feltet 800 kilometer øst for Tripoli. Foto: Hydro / NTB ScanpixVis mer

Et farlig spill

I Libya er Statoil utsatt for en enorm sikkerhetsrisiko. Her vil de fort kunne bli utsatt for liknende hendelser som i Algerie.

Etter å ha innstilt sine operasjoner i litt over ett år, gjenåpnet Statoil sine kontorer i Libya i mars i fjor. I den sammenheng uttrykte Statoils landssjef for Libya, Jarle Bøe, forventninger om at produksjonen snart skulle være tilbake som normalt. Angrepet i In Amenas viser at dette kan ha vært vel optimistisk. Den siste tids hendelser i Algerie gir grunn til å tro at Statoil nok er langt mer utsatt i Libya enn de i utgangspunktet trodde. Tross de store forhåpningene i etterkant av revolusjonen, er Libya en potensiell kruttønne. Landet er fragmentert langs gruppetilhørighet basert på klan, etnisitet og regionale skillelinjer. Sentralmyndighetene i Tripoli har liten legitimitet og blir til stadighet utfordret av krefter i østlige og sørlige deler av landet.

I 2012 tjente Libya mer enn 50 milliarder dollar på oljeproduksjon. Over 10 milliarder dollar mer enn Norge samme år. Landets enorme oljeinntekter og et 65 milliarder dollar stort oljefond disponeres av det Nasjonale Libyske Overgangsrådet. Overgangsrådet er sammensatt av representanter fra opprørsbevegelsene bak revolusjonen. Flere av medlemmene mistenkes for underslag, og for å opprettholde et «spoilsystem» der offentlige oljeinntekter brukes til å pleie private nettverk. De politiske representantene har dyp lojalitet til egen klan eller stamme, og sterke bånd til væpnede militser. Med en overflod av våpen og en masse arbeidsløse unge menn har disse militsene et enormt vekstgrunnlag. De enorme oljeinntektene i omløp har derfor bidratt til en intens konkurranse mellom ulike politiske og tradisjonelle aktører som fort vil kunne utvikle seg til væpnet konflikt.

75 prosent av landets olje produseres i det østlige Libya. Her driver Statoil produksjon ved Mabruk-feltet i fellesforetak med franske Total og libyske NOC. Skillet mellom øst og vest er basert på ulik klantilhøringhet og har lange historiske røtter. Siden revolusjonen har det østlige Libya vært preget av strømninger for økt regional autonomi, som i stor grad er drevet av motiver om økte andeler av landets oljeinntekter. Skillet mellom Tripoli og Øst-Libya har resultert i to ulike regionale oljeselskap, der Arabian Gulf har tilsyn over oljeproduksjonen i øst, mens oljeselskapet Waha har tilsyn over produksjonen i vest. Arabian Gulf er så tilknyttet maktbasen i øst at selskapet i mai i fjor kuttet sin oljeproduksjon i protest mot sentralmyndighetene.

Kontroll over oljetilførselen gir enorm politisk innflytelse. Væpnede angrep på oljeinstallasjoner og personell er ikke vanskelige å gjennomføre, og de kan få store konsekvenser for sentralmyndighetene. Da inntekter fra olje utgjør om lag 90 prosent av den libyske statens inntekter, kan slike væpnede angrep i stor grad brukes for å presse gjennom politiske konsesjoner. Øst-Libya er tilholdssted for en rekke militser som Overgangsrådet har prøvd å integrere inn i det nasjonale militæret, med blandede resultater. Lokale klaner og politiske ledere har lagt stort press på myndighetene for å oppnå økt regional autonomi, og når Libya 7. juli holder nasjonalvalg er det ikke utenkelig at noen av disse aktørene kan se angrep på oljeindustrien som en mulighet til å få politisk gjennomslag.

Øst-Libya har også siden begynnelsen av 1990-tallet vært tilholdssted for militante islamister, som i flere år har vært i konflikt med libyske myndigheter og var en drivkraft under revolusjonen i 2011. Islamistene i øst har liten folkelig støtte, men de er i høyeste grad operative. De har stått bak en rekke angrep mot vestlige mål, blant annet mot det amerikanske konsulatet i Benghazi i september, og har nylig rettet trusler mot oljeinstallasjoner og personell der. Islamistene vil ikke bare ha insentiver for å angripe oljeindustrien for å undergrave sentrale og lokale myndigheter, men anser vestlige oljeselskap som mål i seg selv.

I det sørlige Libya driver Statoil produksjon ved Murzuq-feltet i fellesforetak med spanske Repsol. Dette er hjemtrakter for flere ulike stammesamfunn, blant annet tuareger, zuwayaer og tubuer. Disse har tradisjonelle konflikter som jevnlig blusser opp og kan gå hardt utover oljeindustrien. I juli i fjor kuttet zuwayaer oljeproduksjonen fra et lokalt felt som et ledd i sin konflikt med tubuene. Murzuq-feltet ligger også kun 20 mil sør for byen Sabha, som huser tre militsleire der militante islamister holder til. Det er mistanke om at flere av mennene bak angrepet på In Amenas skal ha holdt til her. Feltet er heller ikke langt fra operasjonsområdet til al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), som ved flere anledninger har kommet med trusler mot vestlige interesser.

Følg oss på Twitter

Oljeindustrien er også utsatt for kriminell virksomhet som kidnapping av oljearbeidere, trusler og krav om beskyttelsespenger - eller tyveri av olje fra rørledninger. Det er sterke indikasjoner på at angrepet på In Amenas delvis var drevet av økonomiske interesser. Både militsen bak angrepet på In Amenas og AQIM skal ha tjent seg rike på kidnapping av vestlige borgere. Hvis sikkerhetssituasjonen forverres kan slik virksomhet fort øke i omfang og koste oljeselskapene enorme beløp.

Libyske sentralmyndigheter opprettet Petroleum Faculty Guard spesifikt for oppgaven med å beskytte oljeinstallasjoner og personell. Etter angrepet på In Amenas ble mobiliseringen økt rundt potensielle mål. Tiltaket er nok langt fra tilstrekkelig ettersom oljeindustrien utgjør et svært sårbart mål og er vanskelig å beskytte. Dette har ført til at flere vestlige oljeselskaper i Sør-Libya også har ansatt lokale militser som et sikkerhetstiltak. Men dette kan igjen oppmuntre til angrep fra konkurrerende militser ute etter liknende avtaler. For å demotivere angrep på oljeindustrien har sentralmyndighetene fordelt oljeinntekter på ulike militser og tradisjonelle aktører. Men skulle noen av disse senere bli utelatt fra fordelingen, vil dette gjenopprette insentivene for slike angrep.

Sikkerhetssituasjonen i Libya kommer til å være en enorm utfordring for Statoil. Ønsker de å fortsette sine operasjoner må de være forberedt på ikke bare å forholde seg til sentrale og lokale myndigheter, men også direkte med lokale militser og klaner. Dette er ingen lett oppgave; Statoil kan fort bli dratt inn i regionale og lokale konflikter. Allianse med én aktør kan bety splid med en annen. Slike forhold innebærer også en enorm risiko for Statoils omdømme, og det kan medføre politisk press her hjemme og fra verdenssamfunnet.

Ola Holte Wam er statsviter.
Ola Holte Wam er statsviter. Vis mer

Statoil står nå ved et veiskille i Libya og det er mange spørsmål som bør vurderes. Hvordan unngå at virksomheten bidrar til lokale konflikter og usikkerhet? Hvordan kan virksomheten bedre beskyttes? Er det samsvar mellom utbytte og sikkerhetsrisikoen oljeproduksjon i Libya innebærer? Og - ikke minst - bør en vurdere å trekke seg ut før det er for sent?