I 1950 utkom i USA en voluminøs forskningsrapport på nesten tusen sider med tittelen «Den autoritære personlighet». Den var et ambisiøst forsøk på å fange «fascismens sjel» ved hjelp av en dristig kombinasjon av europeisk kontinental filosofitradisjon og amerikansk empirisk samfunnsforskning. Problemstillingen var: Hvorfor hadde så mange «alminnelige mennesker» gitt nazismen og fascismen sin frivillige tilslutning? Fra Europa kom teorier og begreper hentet fra psykoanalysen og marxismen via filosofene Max Horkheimer og Theodor Adorno. Begge var av jødisk opprinnelse og var tilsluttet Institutt for sosialforskning i Frankfurt. På grunn av utviklingen i Tyskland befant de seg fra 1930-årene i landflyktighet i USA. Horkheimer initierte prosjektet og skrev forordet. Adorno skrev flere kapitler, og fordi hans etternavn kom først i alfabetet, har han fått æren av å bli meget flittig sitert i senere litteratur. Fra Berkeley-universitetet i California kom psykologene Else Frenkel-Brunswik (jødisk flyktning fra Wien) og professor Nevitt Sanford, begge med klinisk erfaring og forskningskompetanse, og Daniel Levinson, ekspert på spørreskjemaer og statistikk.
Utgangshypotesen var at den psykologiske grobunn for fascismens budskap ikke bare var et tilbakelagt historisk fenomen i Tyskland og Italia, men at den også fantes latent andre steder i verden, inkludert i befolkningen i USA. I så fall måtte det la seg gjøre å bringe den frem i dagens lys ved empiriske metoder. Da ville den innsikt man oppnådde gjennom historisk granskning av fortiden, kunne suppleres og utdypes gjennom resultater fra studier i nåtiden.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Undersøkelsen startet med et spørreskjema til 2000 personer for å avdekke et distinkt trekk ved nazismen - antisemittismen. Svarene på i alt 52 spørsmål ga et mål for grad av antisemittisk holdning hos hvert individ. Man antok videre at antisemittisme var en del av en generell fremmedfiendtlighet eller såkalt etnosentrisitet, og man laget et tilsvarende skjema for dette fenomen: Videre registrerte man politisk holdning langs en dimensjon fra liberal til konservativ. Sammenhengen var klar: De mest konservative hadde størst tendens til antisemittiske og etnosentriske holdninger. Men analysen viste at det måtte gjøres en distinksjon mellom de «genuint konservative» som først og fremst viste respekt og lojalitet overfor tradisjoner, og hvor antisemittisme og etnosentrisitet var lite fremtredende, og de «pseudo-konservative» som først og fremst var preget av tiltro til autoritære politiske makthavere, og som gikk inn for enkle løsninger på kompliserte spørsmål.
Det siste spørreskjemaet, den såkalte F-skalaen, var utformet slik at det avdekket autoritære holdninger, mistro til fremmede og tendens til svart-hvitt tenkning uten å etterspørre spesifikt holdningen overfor jøder eller andre navngitte folkegrupper. For å utdype ytterligere innholdet av de autoritære personlighetstrekk ble to grupper med henholdsvis høy og lav grad av etnosentrisitet grundig intervjuet. På basis av omfattende analyser av den samlede informasjon kan konklusjonen forenklet gjengis slik:
Den autoritære personlighet er konvensjonell, idealiserer egen folkegruppe og er samtidig skeptisk til fremmede, krever lydighet og underkastelse overfor makthavere, er for strenge sanksjoner mot kriminelle og avvikere, har enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål og er mistroisk overfor intellektuelle. Disse personlighetstrekk er skapt gjennom oppvekstmiljøer som vektlegger en autoritær oppdragelse med strenge straffer og overdrevne krav om underkastelse og lydighet, som ofte beundrer sterke menn og nasjonale idoler samtidig som det er skepsis og forakt overfor fremmede.
Slike holdninger er latente under stabile forhold, men kan vekkes til live under sosiale og politiske kriser og utgjør da en mottagelig psykologisk grobunn for autoritære politiske bevegelser.
Rapporten var et pionerarbeide som ble mottatt med beundring da den utkom i 1950. Men den fikk også sterk kritikk både metodisk og fordi den ikke belyste autoritære holdninger på den ideologiske venstreside. Kritikken fikk kraftig vind i seilene under den raske dreining av den politiske dagsorden som fant sted rundt 1950. Den kalde krigen var i full gang, og «jernteppet» hadde senket seg. Fiendebildet skiftet raskt fra minnene om nazismen til frykten for kommunismen. I USA hadde senator Joseph McCarthy sin storhetstid. Universitetet ved Berkley i California hvor studien hadde hatt sitt sentrum, fikk merke dette idet universitetsledelsen forlangte underskrift på en spesiell lojalitetsed som innebar at man tok avstand fra venstreradikale synspunkter og forpliktet seg til lojalitet overfor USAs interesser. Mange skrev under, og atskillige av dem som nektet, ble avsatt. Adorno og Horkheimer var vendt tilbake til Tyskland og kunne ikke rammes av bannbullen, mens Nevitt Sanford var blant de 81 som nektet hårdnakket å underskrive. I 1952 ble kravet om lojalitetsed kjent ugyldig av Californias høyesterett. Saken satte dype og bitre spor og hadde i en årrekke en lammende innflytelse på universitetets virke.
Kritikerne hadde rett i at «Den autoritære personlighet» hadde en ideologisk slagside mot den ideologiske «høyreside». Nye prosjekter ble satt i gang for å rette opp dette. Mest kjent blant disse er studien «Det åpne og lukkede sinn» Milton Rokeach. Her introduseres dogmatisme som et overordnet begrep for de psykologiske personlighetstrekk som man antok var felles blant personer på begge de ideologiske ytterfløyer. Fremgangsmåten for å avdekke dette fenomen var også her å bruke et spørreskjema som skulle vise tendensen til å føye seg etter et autoritært ideologisk mønster som forlangte disiplin og underkastelse. Man fant som forventet at dogmatisme kunne fylles med forskjellig ideologisk innhold, og at både kommunister og fascister hadde store doser av dette fenomen. Senere studier har imidlertid vist at selv om det er psykologiske likheter mellom de ideologiske ytterfløyer, så er det også betydelige forskjeller.
Denne type forskning hadde sin opprinnelse i sjokket over at tilsynelatende irrasjonelle bevegelser som nazismen kunne få slik makt over sinnene. De senere års utvikling med oppblomstringen av nasjonalisme, etniske konflikter, nynazisme og høyrepopulistiske bevegelser har ført til at de samme problemstillinger reises på nytt. Spørreskjemaene hentes frem igjen, forbedres og anvendes på nye befolkningsgrupper som gjennomløper turbulente forhold (Altmeyer, Meloen). Bruk av spørreskjemaer i forskning er omstridt, men rett utformet og riktig anvendt er de mer pålitelige enn sitt rykte. Rapporter fra de nyere studier tyder på at den autoritære personlighet igjen fremtrer i ulike deler av verden med varierende ideologisk forkledning.
Nå er ikke holdninger det samme som handling. Lovgivning, sosial struktur og moralske påbud bidrar til å holde mange latente aggressive og fiendtlige tendenser i sjakk. Men under sosiale kriser eller ved et ideologisk forfall i folket kan slumrende autoritetslengtende holdninger vekkes til live og gå i allianse med et forførerisk lederskap. Holdningene kjennetegnes ved kort historisk hukommelse, politikerforakt og naiv tiltro til at raske grep kan løse alle hverdagens problemer.
Det psykologiske motstøt mot denne forvitring må starte med å påpeke at det historiske perspektiv må strekke seg flere generasjoner tilbake og at demokratiet og rettsstaten har vært kjempet frem med møysommelig arbeide under betydelig motstand. Men det er dette som er «arvesølvet» - ikke oljen i Nordsjøen. Oppgaven i dag er en videre utvikling av dette grunnlag blant annet ved en full implementering nasjonalt av prinsippene om menneskerettighetene. Det er en vanskelig, men like fullt en påtrengende pedagogisk oppgave å mobilisere følelser og entusiasme for et slikt prosjekt.
