Et folk av pyser

Erik Solheim går ikke så langt i sin selvbiografi - særlig hvis man ser det han skriver historisk perspektiv.

En av mine første jobber som journalistlærling var å dekke en rettssak i Trondheim. En mann var blitt slått ned utenfor nattklubben Night Star etter å ha kalt en annen mann for «møring». Dette ble av retten ansett som en provokasjon. Gjerningsmannen gikk fri.

Så langt går ikke Erik Solheim. Han går ikke langt i det hele tatt.

  • I forrige uke kom den tidligere britiske statsministeren John Majors selvbiografi. Han slår ikke så hardt som ventet, men er åpenhjertig i omtalen av sin forgjenger Margaret Thatcher.

«Hennes krigerstil var grunnleggende ikke-konservativ. Hun fikk gode argumenter, men hun hadde slengt igjen døra til sitt eget lukkede sinn.»

Major beskriver også hennes foraktfylte holdning og glitrende øyne idet hun bivåner visestatsminister Geoffrey Howe bli tvunget til å gå av. «Det var en pinlig opplevelse for hele regjeringen,» skriver den tidligere statsministeren.

«Hun regjerte ofte på rent instinkt. Overbevisning, sa noen beundrende, men det var uten en moden og analytisk gjennomgang av sakene,» skriver John Major, som mest av alt irriterte seg over hennes stil etter at hun gikk av. Det var da hun ble kalt baksetesjåføren i det konservative partiet.

  • Solheim henviser nettopp til den britiske tradisjonen. En tradisjon av bramfulle biografier, rammende karakteristikker og åpenhjertige nekrologer. «Han var selv det beste argument for avskaffelse av adelskapet,» kan det stå i en omtale av en avdød lord i en britisk avis.

Vi er mye snillere, i hvert fall nå til dags.

I 1923 skrev Paul Gjesdahl i Dagbladet et portrett av den nyutnevnte Oslo-biskopen Johan Lunde. Gjesdahl starter slik: «Med ham ble den første avgjorte undermåler biskop i Norge».

Kanskje er det bra at vi ikke skriver slik lenger.

Et sivilisert samfunn uten daglige, personlige invektiver har sine fordeler, men det er også mulig å se dagens uvilje og sjokk over temmelig harmløse beskrivelser som et ledd i avpolitiseringen.

  • I «Sentrum» på TV2 i denne uka sa Kåre Willoch at sterke karakteristikker vil gjøre politikken så utrivelig at ingen vil stelle med den. Men skal politikk alltid være så veldig trivelig?

Politiske liv, biografier og politisk erfaring må ha noe med følelser og temperament å gjøre, ellers blir det hele helt flatt. Pent, pyntelig og kjedelig. Politikk har svært mye med personkjemi og personoppfatning å gjøre. Alle som har sett bilder av Gro Harlem Brundtlands og Reiulf Steens forsøk på å gi hverandre en klem på et seint stadium i kampen mellom dem, vil vite dette.

  • I nesten alle tilbakeskuende biografier får vi vite at nettopp slike personkonstellasjoner med sine «likes and dislikes» har vært avgjørende. Det nye og sjokkerende her er kanskje at Solheim er midt i karrieren når han skriver.

Det er nesten litt søtt når noen reagerer på at Solheim skriver «nedsettende» om sin partikollega Eilef Meland at han er en sann konservativ. En som ikke skifter klesstil, matvaner, reisemål eller politikk. Vi har hørt det verre.

Kanskje er grunnen at vi har vent oss av med sterke ord, konflikter, lidenskap og utblåsninger i offentlig liv. Idealet er blitt det stille, jevne og hyggelige. I en leder i Vårt Land i uka som gikk spørres det om hva som er vitsen med sterke karakteristikker. En variant av spørsmålet er om vi er blitt et folk av pyser?

  • I sin siste bok før han døde, «Forløperen», skriver Ola Bauer om Tom som kommer tilbake til Norge etter 40 år i utlendighet. Tom registrerer velstanden og forandringene, men mest av alt legger han merke til fraværet av temperament. Verken kjønnsliv eller politikk får noen til å reagere. Først når han tar en røyk, blir det liv i leiren.

«Det lå et nett av lønnsom kjedsommelighet over de små restaurantbordene langs fortauet, det lave, gjennomtenkte stemmesurret gikk Tom på nervene. Han tok seg i å savne kampgnyet fra onde levere og fiendtlige hjerter. Nå holdt man seg i tømme, man var ikke i tømme, men holdt seg i tømme,» står det Bauers bok.

  • Her i landet har man ikke alltid holdt seg i tømme. I biskop Lundes tid var det svært sterke karakteristikker i det offentlige ordskiftet. Paul Gjesdahl er for øvrig ikke i tvil om hvor biskopen hører hjemme: «Som utkaster i en religiøs bar i Det ville vesten.»

Idiot og pøbel var ikke uvanlige ord. Et referat av en stortingsdebatt fra mellomkrigstida kan framstå som sjokkerende i dag. Det hendte også at ordene ikke strakk til. Etter et uvanlig nedsettende portrettintervju med Johan Borgen i Dagbladet i 1931, møtte skuespilleren Knut Langaard opp i redaksjonen og banket opp Borgen.

Snillheten har sine fordeler, men kan bli kjedelig. Hvem vil i dag klandre Winston Churchill for hans rammende karakteristikker, som f.eks. denne av sin politiske motstander og erkerival, den fargeløse arbeiderpartimannen Clement Attlee:

«En tom taxi kjørte opp foran Parlamentet, og ut kom Clement Attlee.»