EKSKLUDERENDE: I realiteten vil et forbud kunne medføre at norske domstoler blir blottet for en stadig større del av befolkningen, skriver kronikkforfatteren. Dermed blir det bare dommere som Eirik Vikanes (bildet), som representerer majoriteten, som dømmer. Arkivfoto: Berit Roald, Scanpix
EKSKLUDERENDE: I realiteten vil et forbud kunne medføre at norske domstoler blir blottet for en stadig større del av befolkningen, skriver kronikkforfatteren. Dermed blir det bare dommere som Eirik Vikanes (bildet), som representerer majoriteten, som dømmer. Arkivfoto: Berit Roald, ScanpixVis mer

Et forbud vil diskriminere

Et land der minst halvparten av regjeringen må bekjenne seg til kristendommen, er ikke sekulært.

Debatten rundt bruk av religiøse symboler i norske domstoler har pågått i overkant av ett år, og tas stadig opp i nye instanser. Sist ute er Arbeiderpartiet som ønsker et forbud, til tross for stor splid innad i partiet og motstand fra AUF. Arbeiderpartiet legger opp til den samme unyanserte og snevre retorikken som tidligere er brukt i slike spørsmål. Dette er ikke en hijabdebatt. Denne debatten handler ikke om å frigjøre muslimske kvinner. Den handler om å ha en fungerende rettsstat. Den handler om norske domstoler der likemenn skal dømme likemenn.

Idag er rettstilstanden slik at norske dommere kan bruke religiøse symboler med dommerkappen. Problemstillingen ble først behandlet av Domstoladministrasjonen - bestående av dommere, advokater og politikere - som mente at et forbud ikke var nødvendig. I år ble saken deretter behandlet i et samlet storting, og i Stortingets justiskomité. Begge konkluderte med at det ikke er heldig å instruere Domstoladministrasjonen om å endre sitt vedtak.

Problemstillingen i saken er hvordan tilliten til norske domstoler skal opprettholdes i et flerkulturelt samfunn. Stikkordet er nøytralitet. Problemstillingen har aldri vært aktualisert i norske domstoler, og et eventuelt forbud bygger derfor på rent hypotetiske vurderinger. Den tilsvarende problemstillingen ble i britiske domstoler og hos den danske Domstolsstyrelsen besvart med at et forbud ikke er veien å gå. Og ingen vil hevde at britiske domstoler framstår som ikke-nøytrale og uten tillit i befolkningen. Hvorfor skal ikke den samme løsningen kunne aksepteres i Norge?

De som tar til orde for et forbud, bygger sin argumentasjon på en forutsetning om Norge som en sekulær stat. Dette er direkte feil. Et land der statens offentlige religion er nedfelt i Grunnloven, og der minst halvparten av regjeringen gjennom grunnlovsbestemmelse må bekjenne seg til kristendommen, er ikke sekulært. Også domstolene gjennomsyres av symbolikk relatert til statens religion. Alt fra lovsamlingen til korset i Høyesterett viser tilhørighet til kristendommen. Da blir det paradoksalt å påberope seg et nøytralt verdigrunnlag.

Skulle man velge å gi et slikt forbud, oppstår en rekke problemer også utover de rent prinsipielle. Betydelige avgrensningsproblemer er et av dem. Skal man kontrollere kvinnene hos Smiths venner og be dem erstatte skjørtene sine? Skal man be sikher om å bytte etternavn, fordi etternavnene deres er religiøst betinget? Hvordan skal frimurerringen skilles fra andre ringer? Hvordan kan korset være både nøytralt, i form av riksvåpenet, og ikke-nøytralt, i form av smykker, på samme tid?

Religiøse symboler har svært ulik karakter. Noen er mindre synlige og innehar i liten grad et pliktaspekt, mens andre igjen bæres som en religiøs plikt. Ettersom de hensynene et forbud er ment å ivareta vil ramme disse symbolene ulikt, vil en likebehandling av dem være lite treffende. Og en slik likebehandling vil dermed enten være direkte diskriminerende, eller direkte absurd.

Videre oppstår det klare konflikter mellom et forbud og rollefordelingen i norske rettssaler. Idag er byrden for en rettferdig rettergang fordelt på alle aktørene i en rettssal. Aktor, forsvarer og dommer skal sørge for at prosessen i norske domstoler er trygg. Men når man ønsker at en dommer ikke skal bære turban, veltes hele ansvaret over på dommeren. Rollefordelingen i norske domstoler skyves dermed til side og man konstruerer en fiktiv ansvarsplassering hos norske dommere.

Men arbeiderpartiet går enda lenger. De vil også forby aktor å bære religiøse symboler, fordi aktor utøver makt. En slik utvidelse av forbudet er problematisk av flere årsaker. For det første representerer ikke domstolene den utøvende makt, men er en uavhengig statsmakt. Domstolene skal sørge for at alle aktører får en rettferdig rettergang, enten det er staten eller private som er representert. Derfor er det nødvendig at domstolene er løsrevet fra den utøvende makt.

Etter Arbeiderpartiets logikk bør andre organer som gjør inngrep i borgernes rettssfære, i første omgang forvaltningen, også omfattes av liknende forbud. Organer som NAV, UNE UDI og liknende. kan følgelig heller ikke ha saksbehandlere med hodeplagg. Selv Arbeiderpartiet ser at det er unaturlig med slike forbud i forvaltningen. Hvorfor skal denne feilslåtte logikken da overføres til domstolene?

For det annet vil et forbud som rammer både aktor og dommer, også reelt sett få konsekvenser for bekledningen til forsvarere i norske rettssaler. Dersom aktor og dommer i norske rettssaler ikke kan bære religiøse symboler, vil advokatfirmaene i landet heller ikke se noen grunn til å ansette jurister med slike plagg.

I realiteten vil dette kunne medføre at norske domstoler blir blottet for en stadig større del av befolkningen, og at rettssikkerheten tilsvarende blir svakere. I en rettsstat der heterogene sammensetninger dyrkes, er dette svært uheldig. Ikke minst vil dette få både direkte, og gjennom rettsbehandlingen indirekte konsekvenser for arbeidslivet generelt. Hvordan skal en IKEA-ansatt som nektes å bære kipa ha tillit til aristokratiske domstoler?

Det norske rettssystemet er bygget på solide rettslige prosesser, strenge krav og et høyt kunnskapsnivå. Dersom norske politikere antyder at noen få symboler kan rokke ved de rettssikkerhetsgarantiene den norske rettsstaten står inne for, har vi et langt større problem enn problemstillingen i denne debatten. Da har vi alle noe å frykte, enten dommerne sitter med eller uten religiøse symboler.

Den viktigste innvendingen mot et forbud er likevel det påberopte nøytralitetshensynet. Det nøytralitetsbegrepet som i dag danner grunnlag for argumentasjon rundt forbudet, er utdatert. Begrepet «nøytralitet» er en relativ standard hvis innhold vil skifte med befolkningens sammensetning. I dag påstår politikerne at kristen symbolikk er nøytral. Men vil den være det sett ut ifra et humanistisk, jødisk eller buddhistisk ståsted? Skulle man uansett legge til grunn den kristne symbolikken som nøytral, vil problematikken fortsatt være knyttet til den reelle nøytralitet hos norske dommere.

Undersøkelser gjort av tidligere lagdommer Henry Østlid og professor Asbjørn Kjønstad viser at ytre faktorer som bakgrunn og politiske konstellasjoner har innvirkning på dommernes rettslige beslutninger. Nøytraliteten er ikke reell. Hvilken nøytralitet ønsker man da å framvise gjennom et slikt forbud?

I tråd med det multikulturelle samfunnet må også et slikt utdatert nøytralitetsbegrep moderniseres. Ikke minst fordi nøytralitetsbegrepet vil kunne ha en viss innvirkning på inhabilitetssynspunkter i retten. Et forbud vil i realiteten frata minoriteter retten til en individuell vurdering. I stedet blir de erklært evig inhabile fordi de tilhører en spesiell gruppe. Dette vil medføre et yrkesforbud for en rekke ressurssterke mennesker. Domstolene vil ikke kunne representere og gjenspeile befolkningen, noe som er en fundamental faktor for befolkningens tillit til domstolene. Det norske folk skal dømmes av likemenn, ikke aristokrater.