- Et fordømt fett spill

«Fallout 3» er årets beste rollespill.


«WAR NEVER CHANGES»
sies det når Ron Pearlman endelig ønsker deg velkommen til et splitter nytt «Fallout» - det tredje offisielle i serien.

Men om krig aldri forandrer seg, kan ikke det samme sies om denne spillserien.

«Fallout» begynte som et isometrisk, turbasert rollespill, hjertebarnet til smått legendariske Black Isle Studios. Etter to fantastiske rollespill på slutten av 90-tallet ble rettighetene solgt videre til skaperne av «Elder Scrolls IV: Oblivion».

Med det har konseptet også fått seg en grundig overhaling.

SOM I «OBLIVION» har synsvinkelen nå endret seg til førsteperson. På grunn av dette haglet kritikken over spillet allerede lenge før det overhodet var ferdig.

Etter over hundre timer med «Fallout 3» kan det imidlertid trygt konstanteres at dette overhodet ikke er blitt «bare Oblivion med skytevåpen». Takk og lov.

«Fallout 3» finner sted i 2277, to hundre år etter en ødeleggende atomkrig. Men selv om denne atomkrigen teknisk sett finner sted i fremtiden, er fremtiden i dette alternative universet basert på 50-tallets optimistiske fremtidsvisjoner med atomdrevne biler og overdreven art deco-eksteriør.

PÅ ØSTKYSTEN av USA, nærmere bestemt Washington D.C., har en gruppe mennesker levd innlåst i en bunkers fullstendig skjermet for omgivelsene.

Du får selv oppleve deler av oppveksten innestengt i denne bunkersen i det som er en meget fornøyelig opplæringssekvens.

Her drar også historien igang med at din far forlater bunkersen til resten av beboerenes store forferdelse. Du følger selvfølgelig etter for å finne ut hvorfor.

NÅR DU ENDELIG åpner døren, venter det en gigantisk ødemark full av farer og eventyr. Samt en svær jævel av en mutert skorpion som satte stopp for den bleike helten min etter bare ti minutter i frihet.

Dette høres kanskje både kjipt og teit ut, men i «Fallout 3» er bare det å overleve i et landskap som er to hakk unna full atomvinter en vanskelig og spennende oppgave.

Du vil være i konstant mangel på utstyr og ammunisjon, noe som også gjelder menneskene du møter i denne verdenen. De vil være minst like preget av denne mangelen på absolutt alt av våre moderne goder som det du er, på godt og vondt.

Foto: BETHESDA SOFTWORKS
Foto: BETHESDA SOFTWORKS Vis mer

Eksempelet viser også at spillet ikke har arvet «Oblivions» kjipe tendens til å matche alle fiendene til ditt eget ferdighetsnivå.

Det betyr enkelt og greit at du iblant må tåle å bli satt grundig på plass av en mutert skorpion dersom du forviller deg for langt ut i ødemarken.

NÅR DET KOMMER til konfrontasjoner har du to valg. Du kan plaffe løs som i en vanlig førstepersonskyter og sløse bort verdifull ammunisjon, eller benytte deg av V.A.T.S.-systemet for å pause handlingen og finsikte deg inn på en bestemt kroppsdel.

Det er tydelig at det er meningen at du skal benytte deg av V.A.T.S. mest mulig, for den tradisjonelle løp-og-skyt-taktikken fungerer ikke særlig bra, ihvertfall på konsoll.

Foto: BETHESDA SOFTWORKS
Foto: BETHESDA SOFTWORKS Vis mer

Det er uansett ganske naturlig ettersom dette hovedsakelig er et rollespill, ikke en førstepersonskyter.

DETTE SIKTESYSTEMET er ikke det eneste «Fallout 3» har arvet av sine forgjengere. Spillet er fullpakket av referanser til sine høyst aktede opphav. Nuka-Cola, stims, super mutants, Pip-boy, Brotherhood of Steel, Enclave, Dogmeat og til og med den hyggelige mutanten Harold gjør vellykkede repriser i dette spillet.

Spillområdet er i tillegg gedigent, nesten like stort som «Oblivion». Men heldigvis kan du reise til steder du allerede har vært på et blunk.

Områdene er som regel så bleke og deprimerende at det nærmer seg det nihilistiske. Dette kombinert med sin sepia-filtrerte og kontrastløse grafikk, er «Fallout 3» lett det bruneste spillet noensinne lagd.

DU VIL REISE på kryss og tvers av ruinene i Washington og du vil møte (og iblant skyte) grupper med mennesker som takler tilværelsen på sin unike måte.

Spillet tar som sine forgjengere opp rimelig betente temaer som slaveri, rasisme, kannibalisme, hysterisk patriotisme, religion, prostitusjon og rusmisbruk, og herjer med dem på passelig politisk ukorrekte måter.

Foto: BETHESDA SOFTWORKS
Foto: BETHESDA SOFTWORKS Vis mer

Det er nettopp dette som gjør denne verdenen så spennende. Galskap, humor, bitende sarkasme og overdreven vold går hånd i hånd, og «Fallout 3» klarer å formidle denne stemningen perfekt.

«FALLOUT 3» ER
i tillegg til å være et fordømt fett spill en hyllest til serien. Det vil glede gamle fans, og skape mange nye.

Det er intelligent og voksent, noe vi dessverre ser så altfor sjelden i spill.

Når det er sagt, er ikke spillet perfekt (det var sannelig ikke forgjengerne heller). De som er på utkikk etter noe å kritisere vil ikke ha problemer med å nevne estetiske svakheter som dårlige animasjoner, sjelløse ansikter og repeterende områder.

Men det hindrer ikke dette spillet i å være et av årets beste overraskelser. Og med mindre «Fallout 4» kommer før jul, tør jeg kalle dette årets beste rollespill.

- Et fordømt fett spill