«Et forrået og kynisk menneskesyn»

Hvorfor er tonen og politikken blitt som den er i Danmark? Hvorfor er dansk innvandring så omstridt? Og hva skiller Danmark fra Norge i denne sammenhengen? Kronikkforfatteren har bakgrunn fra Krogerup Højskole.

PRESTER, FORFATTERE og ambassadører mobiliserer i disse dager mot den stadig strammere innvandringspolitikken og den hardere tonen som preger debatten i Danmark. De går alle til frontalangrep på det sogneprest Helle Myken Christensen fra prekestolen julaften kalte «et forrået og kynisk menneskesyn, der gør os vanføre og handicappede som folk.» Men hvorfor er tonen og politikken blitt som den er i Danmark - hvorfor blir landets innvandringspolitikk «filleristet» ute i Europa, og hva skiller Danmark fra Norge i denne sammenhengen? Misnøyen hadde ulmet lenge, men flammet opp da avisa Jyllands-Posten trykket tolv tegninger som fremstilte profeten Muhammed, blant annet med en bombe i turbanen. Muslimer raser over sjikane, og at tegnerne brøt med religionens strenge bildeforbud. Flere arabiske land har krevd at statsminister Anders Fogh Rasmussen tar avstand fra tegningene, noe han blankt har avvist. Men saken er bare toppen av isfjellet. FN, EU og flere humanitære organisasjoner har i årevis ment at Danmarks stramme innvandringspolitikk strider mot internasjonale konvensjoner. Borgere på det europeiske kontinentet har fått høre fra danske politikere at det er en hedersbetegnelse å bli kalt rasister, og at «indvandrere er mennesker på et lavere civilisationstrin». Fra Folketingets talerstol erklæres det at islam er «en pest over Europa» - uten at en eneste politiker forlater salen. Den svenske kommentatoren Göran Rosentröm frykter at tilstandene er et tegn på at Danmark har vendt seg til den rasistiske retorikken og gitt avkall på rettsstaten.

RUNDT 1970 var Danmark åpent for alle som ønsket å arbeide der, men med oljekrise og økonomiske nedgangstider satte danskene, som nordmennene, en stopper for den frie innvandringen. Antallet utenlandske statsborgere steg likevel i tiden etter, på grunn av rett til familiegjenforening og forhold i utlandet som krevde at Danmark tok i mot et større antall flyktninger. Ikke alle så like lyst på dette. Fra 1973 og utover agiterte Mogens Glistrup fra det nystiftede Fremskridtspartiet for det han kalte «et Danmark frit for muhammedanere». I sitt første valg suste partiet inn som Folketingets nest største gruppe, med nesten en halv million stemmer bak seg - hovedsakelig misfornøyde sosialdemokrater. Partiet taklet ikke den brå suksessen og tapte seg gradvis, men valgene i denne perioden var allikevel en lakmustest for den politiske høyresiden; den viste at innvandrerfiendtlig retorikk nyttet. I 1986 tok debatten seg opp på et nytt nivå. Søren Krarup, sogneprest i Seem ved Ribe, oppfordret gjennom mediene til boikott av dette årets innsamlingsaksjon, «Flygtning \'86», som protest mot en liberal innvandringspolitikk. Krarup var allerede et kjent navn i dansk samfunnsliv i kraft av sin stilling i den konservative, protestantiske Tidehverv-bevegelsen. Tidehverv søker en nasjonal identitet med utgangspunkt i Grundtvigs og Kingos salmer, hvor hovedtesen er at «fædrelandet skal værnes for fædrelandets og folkets, men først og sidst for Guds skyld». Resultatet av boikotten var overveldende: Fra fjern og nær strømmet folk til med støtteerklæringer. Krarup stiftet Den Danske Forening, som ble et samlingspunkt for den nasjonalistiske høyrefløyen. I foreningens blad Danskeren, skrev han to år senere: «Tingene går nu i den rigtige retning. Jeg har hele tiden sammenlignet oprøret mod indvandrerpolitikken og Dansk Flygtningehjælp med modstandsbevægelsen under besættelsen, og i dette perspektiv er vi nu ved at nærme os 29. august 1943».

VED INNGANGEN til 1990-årene var den økonomiske situasjonen i Danmark deprimerende og arbeidsløsheten passerte 12 prosent. Socialdemokratiet, med Poul Nyrup Rasmussen i spissen, strammet arbeidsmarkedet og fikk i løpet av ni år ledigheten ned i utrolige fem prosent. Men tross den positive utviklingen var innvandrerkritikerne ikke til å stagge. Det lyktes dem å få gehør i presse og hos politikere for en ny ideologi; at flyktninger og innvandrere egentlig er de ansvarlige for de sosiale og økonomiske problemer som preget Danmark i lengre tid, og at disse problemene kun kan løses ved å sende dem ut av landet.

DEN NYE IDEOLOGIEN ble i 1995 politisk plattform for Pia Kjærsgaard og det nystiftede Dansk Folkeparti - en symbiose av sosialdemokrati og xenofobi. Partiet oppnådde raskt å trekke velgere fra Socialdemokratiet, og det tvang Nyrup Rasmussen til en høyredreining i politikken. I 1998 kom den første lovgivningen for å møte krass internasjonal kritikk. Her kuttet man drastisk i de sosiale ytelsene til innvandrere utenfor arbeidsmarkedet, og man innførte den omstridte 24-årsregelen som hindrer unge å bringe sine ektefeller til Danmark. Den populære avisen Ekstra-Bladet skrev samtidig på lederplass: «Europæismen og indvandringen er den nærværende trussel mod Danmarks frihed som folkeslag». Valgene i 2001 og 2005 var en endelig bekreftelse på det politiske stemningsskiftet i Danmark; nå styrer en borgerlig regjering på Dansk Folkepartis nåde, og innvandringspolitikken blir dermed nærmest diktert av den nasjonalistiske høyrefløyen. I desember fikk partiet gjennom skjerpede krav til dansk statsborgerskap. Fra nå av kan torturofre med store lidelser nektes adgang til landet hvis språkkunnskapene er skrøpelige. Disse kunnskapene skal påvises gjennom en prøve i dansk kultur- og samfunnsliv, der «Hvem var Jeppe paa Bjerget?» er ett av spørsmålene. Eksperter hevder de skjerpede kravene medfører at 70 prosent aldri vil kunne oppnå dansk statsborgerskap.

DET ER MOT DENNE politiske utviklingen de advarer - de 200 prestene, de 22 ambassadørene og de 12 forfatterene. Den økonomiske utviklingen bør derimot de fleste kunne vedkjenne seg. «Danmark har på 30 år gått fra å være en av Europas svakeste økonomier til å bli en av de sterkeste.» OECD kåret nylig Danmark til det landet i verden med størst grad av sosial og økonomisk likhet. Problemet er at innvandrerne aldri riktig fikk del i dette økonomiske oppsvinget. Integrasjonen ble forsømt og man ble mer opptatt av å stille krav til innvandrerne enn å ta dem inn i varmen. I et tilfelle som Danmark er det lett å ty til generaliseringer, og det har også vært typisk for den norske mediedekningen, men regjeringens politikk er ikke et uttrykk for hele befolkningens mening. Danmarks politiske og økonomiske utvikling kan heller ikke settes opp mot Norges, fordi utgangspunktene var så forskjellige; mens Norge i 1973 fant sin redning i oljen, sto Danmark på bar bakke. Historien har vist at syndebukkteorier oppstår i nedgangstider. Og det var det som skjedde i Danmark. Opprøret i 1980-årene har gitt en rekke ytterliggående politikere en svært gunstig adgang til makten; de kontrollerer regjeringen, og de har også fått med seg deler av den borgerlige pressen. Tilfellet Dansk Folkeparti og dets rolle i Danmark må ikke undervurderes når man i ettertid se hvor det hele gikk galt.