STIG PÅ: Bli med inn og hils på disse damene som er med i vårt forsinkede postkort fra London, sendt for cirka 35 år siden. Scones, te og hatter. Foto: Tom Stalsberg
STIG PÅ: Bli med inn og hils på disse damene som er med i vårt forsinkede postkort fra London, sendt for cirka 35 år siden. Scones, te og hatter. Foto: Tom StalsbergVis mer

Vi så Bobby Moore spille og score, vi har egentlig sett alt da:

Et forsinket postkort fra London

Men nå drar vi helst til Braintree og sender ikke kort mer

Meninger

Fotografiet er tatt i London en gang mellom 1980 og 1986, ett av mange lysbilder. Det ble mange turer til denne byen, sammen med gode venner fra Eidsvoll og etter hvert fra Tolga også. Den første turen påsken 1974 for å se fotball sammen med Rolf og Kjell Arne der vi blant annet fikk med oss et realt byderby, Fulham hjemme mot Crystal Palace, sammen med 22 877 andre på fineste Craven Cottage og noen med friske vårdrag fra Themsen.

VM-helten fra West Ham og England, han som løftet den første og hittil eneste pokalen som England har tatt for å ha vunnet et verdensmesterskap i fotball, Bobby Moore, var med i denne kampen. Han fikk ti Fulham-kamper sesongen 73/74 og scoret ett mål. Mot hvem? Jo, Crystal Palace. Dette er da noe å skryte av? Det å ha sett Bobby Moore live, og i tillegg at han laget et sjeldent mål. Sir Bobby den beste.

Fotografiet er forresten nok tatt på vei for å kjøpe flere brukte LP-plater etter nok en tur i nærheten av Portobello Road, kanskje var den en publunsj på hjørnet ved Notting Hill. Kanskje vi satt i 2. etasje der det ble tre 1/2-pints, og garantert en Ploughams Lunch – brød, smør, ost, løk og pickles – og mye kvalifisert tull, prat og tøys.

Særlig om hvordan vi egentlig kom oss hjem fra Half Moon i Putney kvelden før. Eller kanskje fra the Hope and Anchor, the Greyhound i Fulham eller Dingwalls og the Dublin Castle, begge i Camden Town, der vi hadde hoppet opp og ned etterhørt britisk pubrock, av ypperste klasse. Kanskje vi hadde opplevd en killerkonsert med Wilko Johnson eller et band vi ikke husker navnet på, men vi minnes første gangen vi opplevde Steve Harley på Marquee Club. Han blåste ut ei real grønn snørrdose fra scenen. On the rocks, thanks.

Men hva med de damene som sitter på The Galleon, hva tenkte de på? Hva hadde de gjort før? Hva spiste og drakk te? Stamgjester? Te og scones og syltetøy? Hvor var de under krigen da London ble bombet? Hadde de hatt en okay liv? Savn, sorg, glede og hvorfor tok jeg dette bildet?

Vel, det er noe med fargene, det var noe med fargene. Noe med ansiktene, stemningen fra en svunnen tid, hattene og måten de sitter på. Skal ikke skryte mer nå, men tenker fote med glede tilbake på fotball – og konsertturene til London håret var høyt og langt.

Vi var guttegjengen: Toots, Bjerke, Westengen, Sandahl, og etter hvert Bakken og så var det mister London, herr Piters. Mange av disse dra fortsatt over jamt og trutt, handler fortsatt bruktskiver og spiser publunsj & pints og de husker fortsatt ikke helt hvordan de kom seg hjem fra Putney via siste buss de ikke rakk nå heller. Jeg for min del er ei gammel dame med rød hatt. Fortrekker kaffe, en port og god kake på The Galleon før tur med sønn ut av London til de laveste divisjoner, Come On You Braintree.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook