RYDDER OPP: «Brennpunkt»-dokumentaren «Lykkelandet» om tiggere i Bergen har vakt oppsikt, og en Fafo-rapport om rumenske tiggere som kom til en annen konklusjon ble et tema i etterkant. I denne kronikken forsøker forskerne å rydde opp i noen misforståelser.
 Foto/f<span style="background-color: initial;">aksimile: NRK Brennpunkt</span>
RYDDER OPP: «Brennpunkt»-dokumentaren «Lykkelandet» om tiggere i Bergen har vakt oppsikt, og en Fafo-rapport om rumenske tiggere som kom til en annen konklusjon ble et tema i etterkant. I denne kronikken forsøker forskerne å rydde opp i noen misforståelser. Foto/faksimile: NRK BrennpunktVis mer

Debatt: Tigging og bakmenn

Et forsøk på å rydde opp i misforståelser

Etter «Brennpunkt»-dokumentaren om en prostitusjons- og narkotikaliga i Bergen, har mange stilt spørsmål ved Fafos rapport om rumenske tiggere og gatearbeidere fra 2015. 

Meninger

Hvordan kan Fafo og NRK komme til så ulike konklusjoner? Hvordan kan Fafo påstå at det ikke er kriminelle bakmenn bak tiggerne – når kriminaliteten foregår rett foran øynene på oss alle? Fafo-forskerne forsøker her å rydde opp i noen misforståelser.

FORSKER: Anne Britt Djuve.
FORSKER: Anne Britt Djuve. Vis mer

Dagbladets Inger Marie Hobbelstad har nå flere ganger gjentatt noen feilaktige påstander om Fafos studie av rumenske tiggere og gatearbeidere. Litt av forvirringen må nok NRK ta ansvar for. Ikke bare fordi den ellers svært interessante Brennpunktdokumentaren konsekvent omtaler en rumensk narko- og prostitusjonsliga som et «tiggermiljø». Men også fordi NRK var blant de mediene som hadde den mest ensidige og misvisende framstilling av vår rapport da den kom ut. Det mest alvorlige i kjølvannet av NRKs dokumentar er at fattige tilreisende tiggere settes i bås med rumensk mafia, og utsettes for trakassering. For oss som forskere er det imidlertid også alvorlig at mediene bidrar til å svekke tilliten til forskningen.

FORSKER: Jon Horgen Friberg.&nbsp;
FORSKER: Jon Horgen Friberg.  Vis mer

Likevel – mye av forvirringen må vi selv ta ansvar for. Når journalister i dagspressen så grundig misforstår hva vi skriver er det åpenbart at vi ikke har vært flinke nok til å formidle hverken funn eller metoder.

Hvem er spurt? I den nå to år gamle rapporten har vi undersøkt tilreisende fra Romania som ikke har noen ordinær jobb eller et ordinært sted å bo i Norge. Det er ikke en studie av rumenere generelt, ei heller alle rumenske sigøynere. Mange ser ut til å sette likhetstegn mellom rumenske sigøynere og tiggere, og det store flertallet av tiggerne er riktignok sigøynere. Men ikke alle rumenske sigøynere i Norge er tiggere. Det finnes rumenske sigøynere som har ordinære jobber, og det finnes rumenske sigøynere som driver med kriminalitet. Dette er beskrevet i vår rapport. Når NRK finner et kriminelt nettverk av rumenske sigøynere, er dette altså ikke i strid med våre funn.

FORSKER: Guri Tyldum.
FORSKER: Guri Tyldum. Vis mer

Vi har ønsket å finne ut av motiver for og utfall av migrasjon, herunder om inntektene til tiggerne i stor grad tilfaller bakmenn. Med bakmann mener vi en person som manipulerer andre til å reise ut for å tigge, og som profiterer på inntektene deres. En slik bakmann kan være i eller utenfor familien. Identifisering av bakmenn er krevende, fordi det kan være glidende overganger mellom hjelpere og utnyttere. Vi finner at tiggerne i liten grad er manipulert av slike bakmenn til å reise, og at inntektene i stor grad går til dem selv og nærmeste familie.

Å konkludere med at det ikke er vanlig at bakmenn utnytter tiggerne synes å være kontroversielt. Vi synes det er underlig å måtte påpeke at dette ikke er det samme som å tildele alle tilreisende helgenstatus. Vi har gjentatte ganger understreket at det er et betydelig omfang av kriminalitet blant tilreisende rumenere, både blant personer som ikke tigger, og blant personer som tigger. Bakmenn styrer i langt større grad mer lukrative markeder som narkotika og prostitusjon. Fafo har i andre rapporter beskrevet hvordan prostitusjonsmarkedet er organisert.

Markedet for tigging er langt mindre attraktivt for bakmenn. Det finnes utnytting her også: en del havner i gjeld til sjåfører og må gjøre andre ting enn å tigge for å betale tilbake; noen har betalt for mye for en skitten madrass i et overfylt hus; noen blir hundset rundt av svigermor og får ikke bestemme over hverdagen sin selv; noen blir forsøkt presset for penger for å bruke tiggerplasser. Særlig kvinner og barn er sårbare i mange rom-samfunn, og vi har andre steder skrevet om behovet for i større grad å identifisere ofre for menneskehandel blant rumenske barn. Men reisen er enkel og billig – det koster 1200-1700 og i mange landsbyer er det mulig å låne penger til reisen, og de kan sove i skogen. Derfor er det ikke bare mulig, men også vanlig, å organisere reisen i små familiegrupper som har lite til felles med den type nettverk som «Brennpunkt» viste. Om du treffer en gammel dame med en tiggerkopp på gaten, er det mer sannsynlig at hun trenger penger, enn at hun er der for å passe på prostituerte.

Metodene vi har brukt er ikke kontroversielle i akademia. Hobbelstad mener at økonomiske insentiver og nettverksrekrutering ikke kan gi representative data. Til dette er det bare å si at store internasjonale fagmiljøer innenfor statistikk, epidemiologi og surveyforskning ikke er enige. Metoden er mye brukt på narkomane, prostituerte og gatebarn. Vi har selv brukt den to ganger i studier av Polske arbeidsinnvandrere. Da hadde ingen noe å innvende på metoden.

Hva er sant? Selvfølgelig hender det at informanter juger, men vi bruker en rekke teknikker og metoder for å bedømme kvaliteten på data. Konklusjonene våre er basert på en helhetlig kritisk vurdering av omfattende surveydata, i kombinasjon med observasjon, mer enn 150 kvalitative intervjuer med ulike folk i Skandinavia og Romania (inkludert sosialarbeidere, lærere og NGO-er i landsbyene de kommer fra). Vi spør selvfølgelig ikke om de har bakmenn. Vi observerer miljø, landsbyer og folks adferd, vi vurderer hvem som vil prate med oss, og hvor lett de prater, hvordan de framstår, hva de helst vil prate om, hva som gjør dem sinte og hva som gjør dem stolte. Folk forteller gjerne ikke om tvangssituasjoner de står midt oppe i selv. Men mange forteller om tidligere erfaringer, eller historier de har hørt om andre. Hobbelstads hypotese om at godt over tusen mennesker, i fire forskjellige land, fra 34 ulike rumenske fylker, ulike etniske grupper, og miljøer har samkjørt sine historier på en slik måte at vi skulle bli lurt, er usannsynlig. De må attpåtil ha lagt inn masse historier om kriminalitet og utnytting, narkotika og svart arbeid, bare for at det de forteller om tigging skal virke mer troverdig.

Men vi glemte noe fundamentalt da vi skulle formidle resultatene – å forklare en skeptisk offentlighet hensiktsmessigheten av å snakke med tiggerne selv, for å forstå hvordan de har det. Og hvor gode data det faktisk kan gi. Vi skriver om dette på GuriTyldum.org.

Møtet med dyp fattigdom og elendighet kan oppleves ubehagelig, og usikkerheten knyttet til om de tilreisende er verdige trengende eller utspekulerte kriminelle kan bidra til at mange etterlyser entydige svar. Men det er ikke forskningens jobb å lage bekvemmelige moralske fortellinger. Det er vår jobb å beskrive en kompleks virkelighet. Men å kommunisere dette i offentligheten har vært en utfordring.

FORSKER:Jon Horgen Friberg.
FORSKER:Jon Horgen Friberg. Vis mer
FORSKER: Guri Tyldum.
FORSKER: Guri Tyldum. Vis mer
FORSKER: Anne Britt Djuve.
FORSKER: Anne Britt Djuve. Vis mer