Et forsvar for actionfilmen

I en kronikk lørdag 29.8. spurte forsker Liv-Jorunn Kolnes hvilken betydning actionfilmer har for unge gutter. Dagen etter kunne nyhetene fortelle at gjenger i Oslo har sett på video, og lært knepene sine derfra.

Fremstillingen av en fullgod, moderne maskulinitet i mediene slik Kolnes etterlyser, marginaliseres ikke av actionfilmer, den marginaliseres av den knappe tiden unge mennesker bruker på hvert enkelt kulturprodukt. Actionheltene blir ikke forbilde for mer enn én brøkdel av en ung gutts identitet. Han er like mye inspirert av rapperens antiholdninger som av fotballproffens disiplin og fair play. Alt ligger i handlekurven.

For den postmoderne tenåringen er konstruksjon av identitet som en handletur i et kjøpesenter. Det er like uaktuelt å konstruere sitt selvbilde ut fra én bestemt filmhelt som det er å alltid handle i én butikk. Tenåringsgutter kan lære å være handlingskraftige som Bruce Willis i «Die Hard», vittige som Chandler i «Venner for livet», sannhetssøkende som Mulder i «X-Files», ambisiøse som Ole Gunnar Solskjær i Man. U., politisk engasjerte som Bono i U2, og prinsippfaste som Terje Håkonsen (ikke i Nagano).

Mengden medieinntrykk er stor for unge idag. Bildene farer forbi raskere enn det voksne øye kan oppfatte. Det voksne øyet registrerer og fester seg ved vold på skjermen som det menneskelige fester seg ved bevegelse. Tenåringsøyet, derimot, registrerer mye mer og regner den samme volden som overflate. Tenåringer er vant med ikke-lineær handling, estetikk uten innhold og hyperkorte klipp; det serveres på MTV 24 timer i døgnet. Tenåringskulturen er kodet på en måte som kun tenåringer forstår, det eneste utenomverdenen registrerer er fyord.

Kolnes skriver at identitet er flytende for tenåringer, mens andre «voksne med stabile identiteter» er bedre rustet. Men stabile identiteter er særdeles uegnet til virkeligheten. Fast identitet er like lite oppnåelig som fast, lav rente. Knytt gjerne din identitet opp mot jobben, men den ryker fort når driften skal rasjonaliseres. En tilsynelatende stabil (les stiv) identitet idag sikrer at man kræsjer hardere. Flytende identitet lar individet bøye seg før det brister. Flytende identitet styrer i øyeblikket nasjonen fra regjeringskvartalet. Flytende identitet er en nødvendighet foran et årtusen med usikkerhet som «default-setting».

Tenåringer er kreative med sin identitet, de gjenoppfinner seg selv kontinuerlig, det gjelder å være «fresh». Når vi da vet at kreativitet er mer etterspurt i arbeidslivet enn statisk informasjon, innser vi at identitetskonstruksjonen er mer matnyttig enn skolegangen. Flere aldersgrupper burde fortsette den løpende gjenoppfinnelsen av seg selv som tenåringer gjør, den bidrar til å beholde fantasien vedlike og fordommene unna. I Douglas Adams bokverk i fire deler, «Hitchhikers Guide to the Galaxy», styres jorda av små hvite laboratoriemus fra sin plass i det snurrende hjulet. De gjennomfører et gigantisk prosjekt på menneskene, forskerne i hvite frakker blir iaktatt av musene. Hvem forsker på hvem, hvem oppdrar egentlig hvem idag, når tenåringshud og tenåringslivsstil idealiseres på alle kanter?

Mediene har slitt ut sine egne virkemidler overfor nye generasjoner, dermed får vi underavdelinger i reklamebyråene med gasjerte ungdommer. Ikke undervurder din tenåring.

Det store tenåringsflertallet vet forskjellen på dataspillet «Tekken II», der en tigerhodet anabol mannsfigur kan bli banket opp av en asiatisk jente, og virkeligheten. Så kan man si at det er ille at ikke slike fremstillinger av voldsommme handlinger fører til forferdelse, men da må man også si som René Magritte på spørsmål om det er en pipe: «Nei, det er et bilde av en pipe.» Igjen, ikke undervurder din tenåring.

Gjengene som lærer knep fra videofilmer kan, dersom de ønsker det, sannsynligvis skade andre mennesker selv uten å ha sett Mel Gibson bekjempe apartheidagenter i California. Utbredelsen av vold på steder der kabel-TV ikke når frem, tilsier at det ikke kan utelukkes at volden er instinktiv. Enten knepene er fra video eller fra taekwondo-kurs, ligger lysten til å bruke dem der. Mannen ser ut til å trenge en arena for å utagere, et sted å strekke seg. Vi trenger klisjeer som å kjenne adrenalinet pumpe. For voksne menn frustrerte over en tannløs hverdag har resultatet lett for å bli «Ur-Mann, finn deg selv»-utflukter med grynting i skogen og felles penisbeskuelse. I 1998 kan vi tydeligvis tillate oss å være tenåringer frem til ca. førtifemten.

Det bør foretas en viss distinksjon mellom actionfilmer som «Die Hard», «Hamilton», og «Face/Off», og filmer med vold som tema, som «Henry, Portrait of a Serial Killer» , «Natural Born Killers» og «Man Bites Dog». Den rene voldsfilmen er sjelden, hvis det med dette menes en film som handler om vold og hvor det, slik Kolnes' artikkel hevder, presenteres bødler, massemordere og voldsmenn som forbilder. Sistnevnte gruppering er (tildels smale) filmer av denne sorten, med vold som tema. Voldsfilmer er imidlertid ikke det samme som actionfilmer spekket med voldsomme effekter, det blir for enkelt å skjære alt over én kam. Det trengs kjærlighet til disse kulturproduktene for å forstå dem. Et fullgodt, flerdimensjonalt, moderne maskulint forbilde forventes ikke av karakterene i en actionfilm, dette vet tenåringsgutter. Actionfilmene er som tegneserier kombinert med det å kjøre rutsjebane. Når forskerne ber om en nyskaping av mannligheten innenfor actionfilmsjangeren kan de like gjerne be om en nyskaping av mannligheten på tivoli. Å sensurere bort actionfilmen er å opphøye ett sett verdier til sannheter, og å eliminere et visuelt uttrykk for et naturlig sett emosjonelle tilstander alle gutter besitter. Tenåringsgutter trenger å se at de ikke er helt alene om å ha disse impulsene, at de deler dem med andre menn. For mange betyr det at de ikke trenger å fysisk agere det ut, for å få bekreftet at andre har de samme tilbøyelighetene. Noe som er destruktivt for én kan være konstruktivt for en annen, drivkreftene er beslektet. For å skape noe nytt, må man mislike det eksisterende, i stor nok grad til å gjøre noe med det. Det som gjør Oslo til et destruktivt sted for noen er det samme som gjør Oslo til et kreativt sted for andre. Det er kontraster, konflikter, kombinasjoner og kollisjoner - «vold» av forskjellig slag.

Utvilsomt står mannen for mye smerte, mye urettferdighet og mye dumhet. Som Kolnes skriver er det forskjell på hvordan individer takler voldsomme inntrykk. Har tenåringsguttene sluppet kriser i oppveksten, kan actionfilmen være et naturlig positivt utløp. Har barna hanglet, kan medieinntrykk være en utløsende faktor. Akkurat det samme gjelder militærtjenesten. Har man ressurser nok fra før går det problemfritt, men er det lurt å gi sårbare unggutter en militær identitetsutslettelse, for så å erstatte den med våpenkyndighet? Hva med førerkort og en turboladet Volvo? Sårbare tenåringer i det Kolnes kaller «laboratorium»-fasen, med «dørene til den indre verden på vidt gap» står overfor utløsende faktorer på alle kanter.

Er solidaritet med de sårbare å sette skylapper på dem (og seg selv)? Er det i det hele tatt mulig? Hva med å gjøre de sårbare mindre sårbare? Eller t.o.m. sørge for at det blir færre sårbare? Det høres forlokkende ut å be regissører, produsenter, tegneserietegnere, kunstnere, forfattere og alle de andre «ansvarlige» å la én type tematikk ligge, uansett hvor relevant den måtte være i slutten av dette årtusen, og samtidig stenge grenser og eter for uønsket billedmateriale. Men blir hovedstadens gater fri for voldsmenn på den måten?

Feilen ligger utvilsomt i hjelpestrukturen, de voksnes krav til hverdag og egen virkelighet er høye. Til og med frokost-tv predikerer at seerne skal ha en utfordrende jobb (med status), de rette merkevarene, og et spennende sexliv. Ellers må man ta kontrollen og realisere seg selv på omverdenens bekostning. For tenåringsgutter blir actionfilmene virkelighetsflukt. Flukt fra foreldrepar som bukker under og gir opp for et godt ord. Hvorfor? For de har lært det av sine egne skilte foreldre, forsterket av medier som forteller menn og kvinner at de skal ta vare på første person, entall.

Liv-Jorunn Kolnes ber oss stille oss selv spørsmålet om når sønnene våre sist så positive forbilder. De ser positive forbilder hver bidige dag, i mediene ser de dem på MTV, leser om dem i blader, ikke minst ser de dem i hverdagen ellers. Ikke bare er de like tilstedeværende, de er t.o.m like estetisk tiltalende og forlokkende som actionfilmens helter. Men de registreres ikke like heftig på voksenforskerstatisktikken.

Actionfilmene behandler én brøkdel av en ung gutts identitet, men tenåringenes forbilder er nærmere collage enn portrett. Tenåringer velger og vraker, alt ligger i handlekurven.