Et forsvar for blasfemien

I 1989 SENDTE BBC dramaet «The Blasphemers, Banquet » (Blasfemikernes bankett) av den store poeten og dramatikeren Tony Harrison. I stykket plasserer Harrison seg ved samme bord som diktere som opp gjennom historien er blitt beskyldt for blasfemi - Voltaire, Omar Khayyám, Byron, Molière and Salman Rushdie. Sammen diskuterer de spørsmål om religion, ytringsfrihet og blasfemi. Det hører med til historien at erkebiskopen av Canterbury forsøkte å få BBC til å stanse stykket. Det ble skrevet som en protest mot fatwaen over Salman Rushdie, og som et forsvar for ytringsfriheten og retten til religionskritikk. Det kan være grunn til å minnes «Sataniske vers» av Rushdie når det nok en gang kreves styrking av blasfemiparagrafer og ytres konkrete trusler mot individer og institusjoner, av samme slag som dem som ble rettet mot Rushdie, og som førte til drap og drapsforsøk mot hans oversettere og forleggere rundt omkring i verden.

DA FATWAEN mot Rushdie ble erklært, skapte også den og romanen hans stor debatt. Det var mange som sa at selv om de ikke støttet fatwaen, så forsto de at muslimer kunne føle seg krenket, og at det kanskje var grunn til igjen å se på om ikke blasfemiparagrafer burde anvendes mot boka. Nå er ikke karikaturer og romaner det samme. Men prinsippet om at ytringsfriheten innebærer en rett til å framstille alle forhold på en kritisk og til og med for noen sårende måte, bør gjelde alle former for ytringer. Det er ikke her forskjell på ord og bilder. TV-dramaet til Harrison pekte nettopp på at blasfemi har en lang og ærerik tradisjon som opplysningsfremmende religionskritikk mot autoritære systemer og overtro. Nettopp fordi blasfemiske ytringer er kontroversielle og spesielt kritiske mot sterke trossystemer, bør de nyte særlig beskyttelse. Blasfemi har opp gjennom historien stort sett vært minoriteters måte å stille spørsmål til nedarvete og fastlåste forestillinger. Det som er blasfemi for noen, er legitim kritikk for andre. Spørsmålet er: Hvem skal avgjøre hva som er hva? Er det tilstrekkelig til å forby en ytring fordi sterke og store grupper føler seg eller sin religion krenket?

Artikkelen fortsetter under annonsen

YTRINGSFRIHETEN er til for at man skal kunne komme med framstillinger som er kontroversielle. Den er ikke til for at det bare skal rå ro og konsensus. Det er uenighet og kontrovers som er kjernen i et levende demokrati. Det betyr at vi alle må tåle også ytringer som for mange kan føles dypt sårende. Det er ingen tvil om at Magazinet offentliggjorde karikaturene av profeten som en provokasjon, og at dette organet ikke ville brakt blasfemiske framstillinger av Jesus. Dette vitner om inkonsekvens og sleiphet, men er det grunn nok til å hindre dette for meg usympatiske magasinet retten til trykke hva det vil? Det er for øvrig en del av historiens ironi at onsdag 1. februar, da denne nye blasfemidebatten raste, viste NRK filmen «Life of Brian». Kretser som står Magazinet nær, ville i sin tid stanse filmen da den kom til Norge. Ingen venter konsekvens av religiøse fanatikere - om de enn er kristne eller muslimer. Men evnen til konsekvent tenkning burde finnes blant dem som rasjonelt analyserer hvorfor en svært vid ytringsfrihet er viktig. Hver gang det kreves innskrenkninger av særlig hensyn til religionen, må vi svare konsekvent med at nettopp alle former for kritikk av religion er en del ytringsfrihetens kjerne.