ROM FOR BRÅK: Er det virkelig ønskelig å bli kvitt alt bråk i klasserommet, spør artikkelforfatteren. Foto: Henning Lillegård
ROM FOR BRÅK: Er det virkelig ønskelig å bli kvitt alt bråk i klasserommet, spør artikkelforfatteren. Foto: Henning LillegårdVis mer

Et forsvar for bråkmakerne

Elevundersøkelsen viste at én av fire blir forstyrret av uro i klasserommet, og mange tar til orde for å bli hardere i klypa overfor elever som bråker. Men er det så enkelt?

Meninger

Dette er et forsøk på å tale bråkmakernes sak. Vi kan vel alle med hånden på hjertet skrive under på at bråkmakere har det alltid vært. Det var det i mitt klasserom i sin tid. Det er det i mine barns klasserom, og de lærerstudentene vi nå utdanner vil oppleve bråkmakere i sine fremtidige klasserom. Det ser ut som om dette er et tidløst fenomen som ikke er påvirket av hvilke regime, regelverk eller reaksjonsformer læreren har å forholde seg til.

Årsakene til uro er selvfølgelig mange, men noe av utfordringen er at skolen representerer en prestasjonskultur. Rammen for deltagelse er skolens forventninger om å strekke seg mot gitte mål med hensyn til kunnskap og kompetanse. Prestasjonene er i sin tur gjenstand for måling og sammenligning.

Det finnes mange godt fungerende prestasjonskulturer, men for at aktivitetsnivået skal bli høyt og resultatorientert i en prestasjonskultur, er man avhengig av at alle i så stor grad som mulig har de samme forutsetningene og interessene.

Det mest iøynefallende eksemplet er toppidrett hvor spenningen og innsatsen er størst når nivået blant utøverne er jevnest. Konkurranse utøverne imellom blir motivasjonsskapende. Alle pusher hverandre til å presse seg enda hardere og yte enda mer.

Fellesskolen derimot har det kjennetegnet at det til enhver tid er svært ulike forutsetninger og interesser tilstede blant elevene, og deltagelse er ikke frivillig. I en prestasjonskultur hvor det er tilfellet vil det oppstå helt andre mekanismer enn sunn og energigivende konkurranse hvor alle yter maksimalt.

Da oppstår gjerne anti-kulturer slik vi kjenner det i skolen når elever bevisst bryter regler, forstyrrer og gir blaffen i sitt eget og andres arbeid. Det som ofte skjer er egentlig ganske banalt. Risikoen for å mislykkes er høy for mange, og forventede nederlag må kamufleres.

Dersom jeg ble tvunget til å gå 5-mila i Kollen, ville min strategi ikke være å forøke å henge med i teten. Sannsynligvis ville hensynet til selv-følelsen min tilsi at det beste var å ta det som en overdrevet bedagelig søndagstur i komisk kontrast til eliteløperne. Å være løypas selvvalgte klovn er bedre alternativ enn den som etter grenseløst overmot ligger pesende i grøften etter et par kilometer.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Vi ser de samme mekanismene når elever nedvurderer skolens verdisett som de uansett kommer til kort overfor, og løfter frem alternative mål som de vet de kan innfri. Å være en god og lojal kamerat i gjengen med mot til å opponere mot autoriteter, oppleves av mange som viktigere enn å være en flink elev. Derfor blir å komme for sent eller å snakke høyt med andre om utenomfaglige ting, naturlig og høyst motivert adferd for en del elever. Flink elev er ofte en lite attraktiv posisjon å ha.

Risikerer man dårlige resultat er det dessuten viktig å ha noe annet å legge skylden på enn dårlige evner. At man ikke fikk lest til prøven er en god strategi for å kamuflere at man ikke ville få til noe særlig selv om man leste mer enn de andre. Det samme er å spille dataspill til langt på natt før prøven, komme sent i gang på grunn av manglende utstyr, eller på andre måter påføre seg selv kamuflerende handicap.

Hvis man i en prestasjonskultur frykter å komme til kort, er enhver innsats risikofylt. Å yte maksimalt men allikevel få dårlige resultater er gjerne verst tenkelige utfall. Det tryggeste blir å slakke litt av på innsatsen, spille klovn eller holde på med andre ting. Da peker ikke de dårlige resultatene på dårlige evner, men på dårlig innsats. Det handler om å minske risiko for nederlag og tap av ansikt.

En skole for alle vil derfor til en viss grad alltid slite med uro, fordi skolens mål ikke vil være oppnåelige for alle. Det er derfor meningsløst å møte uro med strengere regler og kraftigere sanksjoner uten at vi først stiller oss et mer grunnleggende spørsmål.

Kan skolen unngå å bli preget av prestasjonskulturens jakt på gode resultat? Umiddelbart vil man måtte svare nei. Det er alltid ting som skal læres og ferdigheter som skal øves innen gitte frister. Det må dessuten være et system som forteller samfunnet i hvilken grad skolene lykkes med dette. Altså må resultatene måles etter en viss standard.

Det er allikevel noe som kan og må gjøres for å dempe prestasjonskulturen så mye som mulig.

Gode og trygge læringsmiljø er viktig. Det er lettere å våge å ta risiko hvis man er trygg i en gruppe. Det handler naturligvis om lærerens evne til å skape nære og trygge relasjoner til hver enkelt elev, men det handler også om at skolen kan gi rom for aktiviteter som bygger vennskap og fortrolighet mellom elevene i en ramme som er trygg, ikke-faglig og lekende.

Bruk av karakterer eller karakterlignende vurderingsformer må tones ned. Jakten på vurderingsformer og måter å måle skolens ytelse på uten fokus på sammenlignbare rangeringer på individnivå, må utvikles. Alle elever må ha oppnåelige mål og en vurderingsform som belønner innsats og utvikling.

Arbeidet med tilpasset opplæring som lar elevene få oppleve at et fagstoff kan bearbeides og tilnærmes via andre kanaler enn kognitive evner, må intensiveres. Å få erfaringer med verden gjennom alternative arbeidsmåter, ikke minst arbeidet med hendene og følelsene i håndverk og kunstfag, må oppleves og vurderes som like verdifullt som tradisjonelle akademiske prestasjoner.

Selv om man aldri blir kvitt uro i skolen for godt, er høyt fokus på disse punktene viktig, selvfølgelig av hensyn til den fjerdedelen som lider under manglende arbeidsro, men også av hensyn til bråkmakerne selv som fortjener en annen tilnærming fra oss enn strengere straffer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.