Et forsvar for Ferrari

I DE SENESTE ukene har livsstilen til unge profesjonelle landslagsspillere møtt kritikk i media generelt, og fra alpinveteran Kjetil André Aamodt spesielt. Særlig har det gått ut over John Arne Riises nyinnkjøpte Ferrari F430. Dette er ufortjent. Ferrari F430 er en fantastisk bil. Ferraris Formel 1-satsning har bidratt med blant annet keramiske bremseskiver, kjøremodusinnstillinger på rattet og aerodynamiske finesser på både over- og undersiden av karosseriet. Chassiset har en følsomhet som savner sidestykke, og bilen balanserer på utsøkt måte mellom temperament og anvendelighet, selvfølgelig med fartsressurser i overkant. En F430 er noe så sjeldent som moderne teknologi med sjel. Men det handler selvfølgelig ikke om bilen. I Drillos tid var det norske fotball-landslaget et undervurdert kollektiv bestående av innsatsvillige ulver i fåreklær. Nå, under Åge Hareide, er det ingen norske spillere som finner seg i å se ut som sauer lenger. Ei heller ble de undervurdert av sine italienske kolleger.

KJETIL ANDRÉ AAMODT er blitt midt i tretti-åra, og ergrer seg over ungdommelig forfengelighet mens han selv kalkulerer boligrenta. Hvis Kjetil kunne legge til side at Hoseth og Gamst\'en ser ut som de jobber deltid i en Nikita-filial, er det kunnskap å hente mellom linjene. Når det reageres negativt på unge fotballspilleres livsstil, viser det at forskjellen på generasjonene idag er mer outrert enn godt voksne trenere og kommentatorer synes å være klar over. Rapporter fra landets fremste trendkonsulenter forteller at det har skjedd et skifte mellom generasjonenes forhold til kommersialisme. Er du ikke sponset nå, er du ikke noe tess. Skepsisen er borte, erstattet av forventninger. Før var det negativt å tjene penger, nærmest skambelagt. Tjener du ikke store penger på det du gjør nå, er du i mange ungdommers øyne ikke god nok. Og det gjelder ikke bare idrett, det gjelder Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

REKLAMEPENGER og mediaoppmerksomhet skyller inn over enhver subkultur før den rekker å opparbeide den opprørske bitterheten vi kjenner fra for eksempel Blitz-miljøet. Subkulturen kan enten dø hen eller omfavne og omforme kommersialismen. Hiphop har gjort det siste, og blitt globalt toneangivende. Selv norske fotballspillere født på Sunndalsøra forventer bling, cribs og whips hvis de spiller godt. Bling er smykker, kjeder og digre forkrommede lettmetallfelger som blinker i rampelyset, cribs er store dyre hus fullstappet med (underholdnings)teknologi og whips er blankpolerte sports- og luksusbiler som «pisker» omkring. Kort fortalt kommuniserer amerikanske hiphop-stjerner følgende poeng gjennom sin livsstil: «Du trodde ikke på meg, du avviste meg, men se - nå kan jeg demonstrativt skaffe meg mer materielle goder enn du noensinne kan drømme om. Og jeg behandler dem attpåtil respektløst.» Det haglet med fyord den gang unge Riise dro til Monaco som 17-åring, nå feilparkerer han Ferrarien på norgesvisitt og er «bare en god venn» med Idol-Sandra.Mot dette bakteppet skal Åge Hareide velge en kaptein som kan motivere sine unge lagkamerater. John Arnes fremtoning og uttalelser virker neppe motiverende på Kjetil André Aamodt, men kanskje det er nettopp det han gjør for sine jevnaldrende. Ærlig, direkte, utfordrende. Og selvhevdende. Med resultater å vise til. En mer ydmyk og selvutslettende ledertype enn John Arne kunne neppe sagt «show me the money» med like stor troverdighet.

I DRILLOSEPOKEN projiserte vi erkenorske fellesverdier på klippen Thorstvedt og elgen Bratseth. Og Myggen. Lars Bohinen var den mest eksotiske den gang (og kjørte forøvrig Ferrari 355). Nå har vi Azar Karadas og John Carew, forbilder for en generasjon som sier sjøttboller men heller spiser kebab. Norsk publikum generelt, og norske sponsorer spesielt, bør takke og bukke for denne utviklingen. Landslaget er et kulturprodukt forbrukere skal lokkes til å bruke penger og oppmerksomhet på, og må følgelig komponeres slik at det er mulig å identifisere seg med typene og intrigene. Uten det utypisk norske ville ikke landslagsfotballen holdt tritt med øvrig underholdning. Utenlandsproffene er aktører i en global underholdningsindustri, i konkurranse mot den nyeste varianten av boyband- eller Spice Girls-fenomenet. Ville sponsorer idag bemidlet et lag bestående av ti Gunnar Halle\'r foran én Frode Grodås like godt?Påstanden om at John Arne Riise har mistet fokus er underlig. Han vant Champions League med Liverpool i slutten av mai, bidro sterkt da Norge (4,6 millioner innbyggere) spilte uavgjort mot Italia (58 millioner innbyggere), og ledet landslaget til en historisk seier over Sverige. Tenk om han hadde hatt fokus på idretten sin. Sist en nordmann spilte i Champions League-finalen var det John Carew for Valencia. Den gang kjørte Carew en Porsche 911 GT3. Nå kjører han en VW Touareg og sikret Besiktas fjerdeplass i den tyrkiske ligaen.

OLYMPIATOPPEN ER en av Norges store idrettssuksesser, en av grunntankene var å lære av andre grener enn din egen. Alpinister skulle lære av skøyteløpere og vis versa. Nettopp Kjetil André Aamodts imponerende gullsamling er bygget på Olympiatoppens prinsipper. Om Kjetil André lærte balanse av ballettdansere vites ikke, men når John Arne Riise tar sin Ferrari F430 med seg ut på en track day på en av Englands utallige racerbaner åpen for publikum, vil han lære enda litt mer om fokus. Kanskje nettopp den erfaringen vipper en VM-kamp i Norges favør? Om vi norske publikummere skulle ha noe å utsette på John Arnes valg av bil, eller fritidsinteresse som italienske sportsbiler gjerne blir for sine eiere, måtte det være at han dessverre ikke hadde anledning til å ta et norskprodusert, miljøvennlig, helt sinnsykt kult produkt med seg til England for å vise frem, istedet for Ferrarien. Eksportrettede merkevarer er nasjonale identifikatorer: Armani, Ducati, Buitoni, Cappellini. Norge og Italia spilte uavgjort på Ullevål - men italienske produkter vinner kampen om John Arnes gunst på walkover. Om Riise hadde kunnet promotere norsk design slik Mette-Marit gjør, hadde vi alle hyllet ham som ambassadør for sitt nasjonale næringsliv, ekstrovert eller ei. Men vi lager ikke biler. Ennå. Til så skjer, som de sier i hiphop-kulturen: Ikke føkk med whippen.