Å nevne ordet «hen», får det til å gå kaldt nedover ryggen på nordmenn. Skrekkscenariet er den svenske barnehagen der alle barna går på geledd, kledd i oransje og bare kan ett ord: «hen». Det kjønnsnøytrale pronomenet har festet seg som det ypperste symbolet på at Sverige er et annet sted. At landet er som et eneste stort ekkokammer der feminister og antirasister holder befolkningen i jerngrep. Svenskene vil sensurere Tintin, Kardemomme by og kopler nynorsk og 17. mai til fascisme. Og de vil fjerne kjønn.

Med tanke på hvor like samfunnene tross alt er, blir det noe litt komisk ved denne dyrkingen av annerledeshet. Det er nesten som om vi tolker samtida innenfor rammene av en svenskevits, der vi så gjerne vil at broderfolket skal passe inn i sjablongen som den dumme svensken. Men de hjelper jo til litt sjøl også, da. Som anmelderen og forfatteren Anita Goldman, som i Expressen roste Henrik Arnstad-boka «Älskade fascism», og mente den europeiske fascismens fødsel var feilplassert. Den startet ifølge henne da Fridtjof Nansen ble innkalt for å lære kronprins Olav å gå på ski.

Derfor er det med en viss skepsis jeg våger meg frampå med påstanden om at ordet «hen», eventuelt en annen versjon, «hin», burde gå inn i det norske språket - i visse tilfeller.