HEN? Det kjønnsnøytrale pronomenet har festet seg som det ypperste symbolet på at Sverige er et annet sted. Foto: Heiko Junge / SCANPIX
HEN? Det kjønnsnøytrale pronomenet har festet seg som det ypperste symbolet på at Sverige er et annet sted. Foto: Heiko Junge / SCANPIXVis mer

Et forsvar for «hen»

Det utskjelte kjønnspronomenet «hen» har en faktisk funksjon, som vi bør benytte i norsk språk.

Kommentar

Å nevne ordet «hen», får det til å gå kaldt nedover ryggen på nordmenn. Skrekkscenariet er den svenske barnehagen der alle barna går på geledd, kledd i oransje og bare kan ett ord: «hen». Det kjønnsnøytrale pronomenet har festet seg som det ypperste symbolet på at Sverige er et annet sted. At landet er som et eneste stort ekkokammer der feminister og antirasister holder befolkningen i jerngrep. Svenskene vil sensurere Tintin, Kardemomme by og kopler nynorsk og 17. mai til fascisme. Og de vil fjerne kjønn.

Med tanke på hvor like samfunnene tross alt er, blir det noe litt komisk ved denne dyrkingen av annerledeshet. Det er nesten som om vi tolker samtida innenfor rammene av en svenskevits, der vi så gjerne vil at broderfolket skal passe inn i sjablongen som den dumme svensken. Men de hjelper jo til litt sjøl også, da. Som anmelderen og forfatteren Anita Goldman, som i Expressen roste Henrik Arnstad-boka «Älskade fascism», og mente den europeiske fascismens fødsel var feilplassert. Den startet ifølge henne da Fridtjof Nansen ble innkalt for å lære kronprins Olav å gå på ski.

Derfor er det med en viss skepsis jeg våger meg frampå med påstanden om at ordet «hen», eventuelt en annen versjon, «hin», burde gå inn i det norske språket - i visse tilfeller.

Det kjønnsnøytrale pronomenet fyller nemlig en konkret funksjon. I hypotetiske framstillinger, der kjønnet på hovedpersonen ikke er avgjørende for innholdet i teksten - blir man på norsk som regel tvunget til å velge kjønn: han eller hun. Uten at det er noen grunn til det. Det blir det opp til avsenderen å avgjøre. Et tenkt eksempel:

«Den som våger seg ut i en debatt om kjønnspronomenet «hen», vil kunne måtte regne med kraftig motbør. Særlig hvis hen tar del i debatten i kommentarfeltene.»

Velger man «hun», kan det ofte oppfattes demonstrativt - som om man «kvoterer inn» et hunkjønnspronomen. Det kan virke forstyrrende på lesningen, fordi man tenker like mye på hva det sier om vedkommende som skriver at han (eller hun) velger å bruke hunkjønn. «Hen» er løsningen på dette problemet, og strengt tatt burde det være en smal sak å etablere det i norsk språk.

Også i tilfeller der personer ønsker å anonymiseres i for eksempel nyhetsartikler, også med kjønn, kan «hen» være nyttig.

«Hen» er også naturlig å bruke i en siste, og kanskje litt mer kontroversiell sammenheng, og det er for personer som faktisk foretrekker å bli tiltalt med «hen». Særlig transpersoner, som ikke selv føler tilhørighet i noen av kjønnskategoriene. Vi åpner ikke pandoras eske, og visker ikke ut forestillingene om alt vi har kjært av den grunn. Språket blir bare et enda litt mer presist instrument. Det er det hele.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.