Et forsvar for jakt

NÅ ER DET høst. Det smeller ute på skytebanene. Snart begynner jakta på det nordiske storviltet. Tusener av menn og stadig flere kvinner, ofte unge, vandrer ut til sine standplasser i elgskogene. Den viktige avskytingen av bestanden skal begynne. Den holder elgstammen frisk og på et fornuftig nivå. Antall felte dyr gir en merverdi på mange millioner kroner i kjøtt av høy kvalitet. I Sverige, for eksempel, ble det i 1996 skutt cirka 94000 elger. Det ga over 12 millioner kilo kjøtt.

HVERT ÅR UNDER forberedelsene til høstjakta blir en del mennesker sinte og opprørte. Protesterende mennesker skriver i avisene. Det finnes jo de som mener at jakt er «umenneskelig». At jakt bare er for barnslige karfolk, umodne og brutale. Som holder i sitt våpen som i en viss kroppsdel. Det er de samme hissige stemmene hvert eneste år.

JEG KAN NATURLIGVIS forstå at det eksisterer mennesker som føler ubehag ved at jakt innebærer at man dreper store og vakre dyr, som for eksempel elgen. Jeg forstår at det fins mennesker som ikke spiser kjøtt. Jeg spiser selv ikke mye kjøtt, og jeg respekter de som aldri gjør det.

Men det er jo slik at både jakt og kjøttspising er en høyst frivillig sysselsetting. Ingen tvinger noen til å kjøpe biff i butikken eller gå på jegerskole.

Men når man taler om jakt som «umenneskelig» eller en blodig lek for voksne mennesker, føres samtalen ned på et meningsløst nivå. Da har de som er motstandere av jakt på dyr, helt mistet perspektivet på vår historie. Rettere sagt: de har mistet sin egen historie.

EN GANG VAR vi alle samlere og jegere. Om vi ikke hadde jaktet for 5000 år siden, hadde ingen av oss eksistert i dag. Under ytterligere et par tusen år var jakt et avgjørende supplement til jordbruket.

Det ligger i menneskets natur, som det så vakkert heter, å jakte for å skaffe mat og skinn. Hadde vi ikke samlet, og hadde vi ikke jaktet, hadde arten ikke overlevd.

Om man ser på lekene vi leker som barn, er de nesten alltid et speil av dette. Vi leker leker der vi samler på ulike ting, vi leker leker der vi skal finne hverandre og ta noen til fange, eller så leker vi leker der det gjelder ikke å bli tatt til fange. Vi leker leker der vi spiller rollen som jeger eller jaktet vilt.

VI KAN STIGE ned i grotter i Spania og se på veggmalerier som ble utført for tusentalls år siden. Nesten alltid er motivet jegeren og viltet. I vår egen historie er jakten et av de mest tilbakevendende motivene i fortellinger som har vandret fra generasjon til generasjon.

Hadde ikke mennesket vært kjøtteter, hadde vi aldri kunnet utvikle den hjernen vi har i dag. Det hadde ikke vært tilstrekkelig med næring fra vekster. Om det er vitenskapen ganske samstemt.

Så naturligvis er vi jegere. Men ikke dermed sagt at alle som begir seg ut i skogen, er gode jegere. Selv om det i dag finnes både streng kontroll med hvem som får delta i jakt, og en holdning innen jaktlagene som ikke tolererer ukyndighet og farlig våpenslurv. Ingen får bære våpen i skogen som ikke har dokumentert både teoretiske og praktiske kunnskaper i jaktvett, jakthistorie, våpenhåndtering og viltets betydning i den økologiske sammenhengen.

Det finnes nok en og annen udugelig og uegnet person som slenger gjennom nettet. Men jaktulykkene er blitt færre i takt med at kontrollen er blitt strengere. Det er i dag sjelden vi ser en elgjeger med ladet våpen i den ene hånda og brennevinsflaske i den andre. Dessuten skyter mange bedre med moderne våpen og kikkertsikte - og med mer trening. Antallet dyr som skadeskytes og voldes unødvendige lidelser, har også minsket.

JEG HAR I ÅRAS løp jaktet litt i Afrika. Det kan lyde imponerende. Men det er det ikke. Jeg har aldri noensinne bedrevet troféjakt. Derimot har jeg ved noen tilfeller jaktet kjøttdyr. Antiloper. Omtrent som å jakte rådyr her hjemme. Ettersom jeg er positiv til jakt, havner jeg av og til i diskusjoner med folk som er motstandere. Det er da jeg merker at selv på dette området - jaktens tradisjoner og betydning for mennesket som art - har historien forsvunnet fra menneskenes bevissthet. Da er det vanskelig å argumentere saklig.

I AFRIKA VAR DET aldri noen som spurte meg om jeg hadde avlagt skytterprøve. Jeg ble akseptert når det viste seg at jeg kunne håndtere våpen og vise normal oppførsel. Det innebar at jeg lyttet til de som hadde erfaring, som kjente terrenget og dyrene. Men nå går jeg i jegerskole i Sverige, og jeg blir imponert av den kunnskapsmengden man må besitte for å inneha våpen og delta i jakt.

Det er viktig å tenke på dette når det er høst og skogene fylles med jegere. De aller fleste av dem er dyrevenner og vet hvorfor de sitter der på sine poster. De aller fleste kan håndtere sine våpen korrekt, og de vet på hvilken avstand de ikke skal skyte.

OM DEN DAG KOMMER da jakten opphørte og skogene ligger stille og øde om høsten, da har vi virkelig mistet noe av det som er både sant menneskelig og en avgjørende kulturarv.