Debatt: Verden

Et forsvar for regimet

Skal vi forstå tendensene i tiden vi lever i, kan vi med fordel innføre begrepet om regime.

LEDENDE FIGURER I VÅR TID: Russlands president Vladimir Putin og USAs presiden Donald Trump. Her under G20-møtet tidligere i sommer. Foto: Mikhail Klimentyev / SPUTNIK / AFP Photo / NTB scanpix
LEDENDE FIGURER I VÅR TID: Russlands president Vladimir Putin og USAs presiden Donald Trump. Her under G20-møtet tidligere i sommer. Foto: Mikhail Klimentyev / SPUTNIK / AFP Photo / NTB scanpixVis mer
Meninger

Det hersker stor forvirring om den tid vi lever i – om de tegn og brikker vi så gjerne vil føye sammen til én tendens for å oppnå mening, egentlig lar seg samle. Vi spør for eksempel om vi er på vei inn i en ikke-demokratisk tid? Med ledere som Trump, Putin, Li, Orban, Modi – alle til høyre? Eller utfordres vi mer av de folkelige protestene som nå reiser seg mot etablerte eliter – fra gule vester til globale populister, fra lokale bompenge-opprøre til den generelle misnøyen nedenfra?

Og dersom dette betyr noe for demokratiet, er vi da i ferd med å ta skritt tilbake til 1930-årene, til folk som Adolf Hitler og Oswald Spengler – eller går vi tvert om mot nye ting som klimakrise, datarevolusjon, kunstig intelligens og nye samhandlingsmåter? Kort sagt, er det nytt eller gammelt, det som skjer? Høyre- eller venstreorientert? Truende eller løfterikt?

En forutsetning for å forstå sin tid, er å innsnevre perspektivet, begrense bruken av «vi». Verden står ikke ved en felles skillevei. «Vi» eksisterer kanskje ikke annet enn som en forståelsesform, som det var en felles roman vi leste. Den store teksten omfatter jo ikke et «vi», samlet sett.

Vi tyder den forskjellig, slett ikke bare i et vestlig europeisk-amerikansk perspektiv. Bekymres vi over ytringsfriheten, er det en såre marginal verdi det gjelder. Menneskeretter er en vestlig oppfinnelse, mener mange, uegnet i en virkelig felles diagnose. Vi må bare være klar over denne begrensningen.

Hvordan skal vi da forstå tendensene i tiden? Jeg tror at vi med fordel kan innføre begrepet om regime. Et regime er et styre der deltakerne står i et visst forhold til hverandre. I gamle dager var dynastiet et regime, for aktørene i samme dynasti henger sammen i en slekts-solidaritet som bestemmer retningen.

Ming-dynastiet, Kennedy-klanen, Kahn-slekten var slike regimer. De mer demokratiske regimer henger sammen i aktørenes lojalitet til de politiske partiene, akkurat som det eneveldige fyrstestyre grunnet sin legitimitet på bestemte arveegenskaper, kirken på sine egne kardinal-valgte paver osv.

Et regime kan ha lang eller kort varighet, det kan være mer eller mindre selvstyrt, utvise slik eller slik effektivitet. Men det vil alltid være forent av en egen lojalitet til forgjengerne og til sin historiske logikk, slik det opplever seg selv.

Når det utøver makt, er det styrt av denne logikken som av et program, så lenge det varer, da. Varigheten overdrives ofte. Eneveldet skulle sikre et styre av Guds nåde og var derfor evig. Trodde man. Naziregimet som var grunnlagt på logikken om å omgjøre Versailles, og så populært at det ville vare i tusen år – det ble tolv.

Regimene utfordres i dag. Det er ikke noe nytt selvfølgelig, ustanselig møter et styre utfordringer. Ja, verdenshistorien går vel egentlig fremover slik. Men nå er det altså de demokratiske parti-regimer i Vesten som møter vansker. Liberalismen er slutt, sies det. Partiene smuldrer, protestgruppene vokser – fordi partidemokratiets logikk utfordres.

Hvorfor det smuldrer? Økonomien, la oss se dit. Det vestlige regimet har hittil kunnet støtte seg til en økonomisk vekst som har vært uovertruffen siden 1945. Nå reises kravet om et grønt skifte for alle – hvilket partiene ikke kan levere. Logikken slår sprekker.

Dette betyr at demokratiet mister legitimitet vis-à-vis andre regimer. Det demokratiske partistyret har siden siste krig produsert en klart høyere økonomisk vekst enn Sovjet-regimet, for eksempel. Kommunismen nådde aldri opp i så måte. Til slutt sprakk den i Sovjet.

Men hva skjedde? Russland tok ikke imot liberalismen, og vendte seg bort fra demokratiet. Jeltsin-Putin-regimet har siden 1989 beveget seg i autoritær retning, og etablerte sin egen logikk.

En enda større utfordring har demokratiene møtt lenger øst. At de siste 25 års fenomenale økonomiske vekst i Kina har gått sammen med en klart antidemokratisk styreform, innebærer et nederlag for det vestlige regimet som vi først nå aner følgene av.

Verden går ikke mot ’historiens slutt’, altså liberalismens seier, men mot den tre-polare struktur som ble spådd i Orwells «1984». Hva dette betyr for Vest under USAs ledelse, anes nå. Sanksjoner er blitt vanlige. Tollgrenser reises. FN-resolusjoner blokkeres – alt for å hevde konkurrerende regimers rett i en verden hvor fellesløsninger forvitrer.

Teknologien spiler en stor rolle i denne sammenheng. Uansett hva datateknologien gjør for jorden som helhet – tenk bare hva det betyr at all verdens kunnskap gjennom alle tider kan reproduseres på enhvers mobiltelefon – så har den digitale vending gitt de illiberale store fordeler.

Til tross for alt snakket om kulturell frigjøring, har nemlig teknologien først og fremst styrket overvåkningssektoren. Det gjelder alle land og regimer, selvfølgelig.

Men når datateknologien fremmer kontroll og overvåking av borgerne i et samfunn, gir det først og fremst fordeler til ettpartiregimer – det kinesiske især. Trusselen fra minoritetene, som i århundrer har plaget Kinas styrere, kan nå overvinnes ved at alle overvåkes.

Men motkrefter stimuleres også. Partiregimer undergraves, vestens også, avhengig som de er av stabile formasjoner, ved at kombinasjonen datateknologi-mobilbruk mobiliserer store folkegrupper på minimal tid.

Gang på gang har det vist seg at kommunikasjon virker motsatt av organisasjon – særlig av den frivillige økonomi og medlemskontroll.

Også migrasjonen i verden befordres av datateknologien. Flyktningene tviholder på sin mobiltelefon. Hvordan migrasjonen og dens bølger i det lange løp påvirker liberale regimer i vest, kan diskuteres. At den utfordrer tradisjonene, er åpenbart.

Særlig vises det i religionsdebatten. Regimet som sådant kan være så sekulært det bare vil – knytte sin logikk opp mot upartiskhet og nøytralitet – men den religiøse troens intense flammer slukkes ikke av vestens liberalere, hva enten det gjelder Muhammed eller Buddha.

Regimets logikk forvitrer, plaget av religiøs fundamentalisme som aldri før.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.