Statsminister Erna Solberg og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide la i går fram den sterkt forsinkede langtidsplanen for forsvaret. Per Sandberg sto bi og forsikret at Frp støtter planen, selv om hans entusiasme var noe mer avdempet. Med seg hadde de tre politikerne løfter om 165 nye milliarder til forsvaret de neste 20 årene, men også sviende nedskjæringer. Det skal spares 40 milliarder, elleve baser skal legges ned og personalkostnadene skal kuttes.
Helt etter norsk tradisjon er den distriktspolitiske debatten om forsvarets utvikling allerede i gang. På dette punkt har regjeringen vår støtte: Bare et strengt helhetssyn kan brukes når et lite land skal prioritere bruken av forsvarsmidler. Behovet for effektiv ressursbruk, økt kampkraft og kortere responstid må være den sentrale drivkraften i fornyelsen av forsvaret.
Det nye forsvaret regjeringen planlegger, kjennetegnes ved høyt teknologisk nivå, tilpasning til NATOs og USAs behov og en tydelig ubalanse når det gjelder bakkestyrker. Flyvåpenet vil snart få inntil 52 nye kampfly, det skal kjøpes inn nye maritime overvåkingsfly, fire rådyre ubåter og fregattene skal seile mer. Satsingen på etterretning og spesialstyrker fortsetter. Når det gjelder hæren skal den bli noe styrket i nord, men hovedgrepet er å vente med en større modernisering til det er gjennomført en såkalt landmaktutredning.
Kritikerne peker på at den ikke kan holde på noe geografisk område av betydning. Det er et alvorlig spørsmål i et forsvar som er bygd på at NATO-styrker skal komme Norge til unnsetning. Da må norske styrker være i stand til å ha fungerende territoriell kontroll også på bakken. Venstre og KrF har allerede varslet at de ikke kan støtte langtidsplanen på dette punktet.
Det kan virke som om regjeringens forsvarsstrategi mangler bein på bakken. Det er ingen tvil om at Norge er avhengig av alliert hjelp i en konflikt-, krise- eller krigssituasjon. Men det er et fatalt feilspor å akseptere at vår egen forsvarskapasitet er utilstrekkelig. Skal Norge bestå som en uavhengig nasjonalstat, er det bare norske soldater som til sjuende og sist kan være kjernen i et militært forsvar. Vi skal ta imot hjelp fra andre, men må selv ha ambisjon om å skape en nasjonal krigsforebyggende terskel. Hvis ikke får vi et supplementsforsvar og overlater hovedoppgaven til NATO og USA.
