SVEKKER FORSVARSEVNEN: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide legger frem ny langtidsplan for forsvarssektoren. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
SVEKKER FORSVARSEVNEN: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide legger frem ny langtidsplan for forsvarssektoren. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Et forsvar i ubalanse

Regjeringen vil investere tungt i et offensivt forsvar som endrer sikkerhetspolitikken og gjør Norge mer avhengig av NATO, skriver John O. Egeland.

Meninger

Langt på overtid kunne forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i juni legge fram regjeringens langtidsplan for forsvaret. Underveis hadde den blitt brutalt knadd, både politisk og militærfaglig. I maktens lukkede korridorer hadde investeringene økt, blitt kappet og så økt igjen etter høye rop fra landsmøtene i Høyre og Frp. Sluttbeløpet ble 165 milliarder kroner i ekstra bevilgninger over en periode på 20 år. Noen milliarder mindre enn hva forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen mente var forsvarlig, men vesentlig mer enn hva stats- og finansministeren hadde tenkt seg. Den viktigste debatten har likevel knapt begynt: Hva slags forsvar skal vi utvikle med disse milliardene? Hvem skal vi forsvare oss mot, og med hvilke midler?

Regjeringen har gitt et svar som på noen punkter er tydelige, og på andre dunkle. Hovedgrepet er svære investeringer i teknologisk avanserte og offensive våpensystemer: Nye kampfly, nye ubåter, mer aktive fregatter og nye overvåkingsfly med torpedovåpen. Og ikke minst: En sterkt voksende e-tjeneste. Dette er militære kapasiteter som er sterkt etterspurt av NATO og USA. Landstyrkenes plass i forsvaret skal bare utredes, og framtida henger i luften. Som den tidligere diplomaten og Høyre-politikeren Mette Kongshem har sagt det: «Istedenfor å sette forsvaret i stand til å sikre Norges suverenitet, skal vi la NATO overta forsvaret av landet vårt, og la NATO avgjøre om vi i det hele tatt skal forsvares».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innenfor forsvaret er det sterke krefter som er kritiske til den manglende balansen som regjeringens forslag innebærer. Ikke minst gjelder det offiserer som har vært på krigsoppdrag i utlandet og sett de høyteknologiske våpnenes begrensninger, og behovet for bakkestyrker. I stedet for et aktivt samspill mellom alle forsvarsdomener, legger regjeringen opp til en ensidig satsing i lufta og til havs, samtidig som hæren neglisjeres. Selv forsvarssjefen er inne på dette i sin offentlige kommentar til langtidsplanen. Han peker på at regjeringen har et annet syn på hans råd om balanse, og at den anbefalte utviklingen av landmakten ikke er i samsvar med forsvarssjefens fagmilitære råd.

Dette handler om noe langt mer enn tradisjonelt kiv mellom forsvarsgrenene om hvem som skal få mest av pengesekken. Forsvarets organisering og valg av våpen har direkte betydning for både forsvarsevnen og norsk sikkerhetspolitikk. Hæren er nå så liten, og så lite mobil, at den har foruroligende svak kampkraft. Parallelt legger regjeringen opp til å avvikle kystjegerkommandoen og sjøheimevernet. Til sammen innebærer det en kraftig reduksjon i den avskrekkingseffekt som ligger i tilgjengelige militære ressurser langs kysten og inne i landet.

Resultatet blir svekkelse av våre handlingsalternativer og vår forsvarsevne i krisesituasjoner. Vi må stole på de offensive, missilbærende våpnene til havs og i lufta. En studie utført av Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI), som ble lekket til Klassekampen, viste at «presisjonsvåpen fra luft- og sjøplattformer» i en simulert studie ikke sto seg mot et angrep der russiske styrker ble fløyet inn til Alta. Alta ble tatt. Uten tilstrekkelige mekaniserte hæravdelinger kunne lite gjøres.

Både i Venstre og KrF reises det spørsmål om regjeringen egentlig er i ferd med å avvikle kjernen i Norges sikkerhetspolitiske doktrine i forhold til Russland: Kombinasjonen av avskrekking og beroligelse. Den foreslåtte moderniseringen vil gi kampfly, fregatter og ubåter en formidabel offensiv kapasitet som kan ramme mål i Russland. E-tjenestens virksomhet er i dag mer omfattende enn under den kalde krigen, og skal utvides betydelig. Dette skjer samtidig som NATO ruster opp langs andre deler av Russlands grenser. KrF har i Stortinget reist spørsmål om hvorfor det i langtidsplanen er foretatt en tydelig endring i den sikkerhetspolitiske doktrinen. I et svar til utenriks- og forsvarskomiteen sier regjeringen at årsaken til omformuleringen av forsvarets oppgaver bl.a. er «behovet for å bringe avskrekkingsperspektivet tydeligere fram i tråd med den sikkerhetspolitiske utviklingen».

Politisk er det store spørsmålet hvor Arbeiderpartiet vil legge seg når forsvarsstrukturen skal fastlegges. Historisk er det Ap som har vært hovedarkitekten bak de beroligende elementene i norsk sikkerhetspolitikk (nei til atomvåpen på norsk jord, flyforbudssone for NATO i Finnmark osv.). Hvis Ap velger et mer nasjonalt og defensivt forsvar, et alternativ som kan forenes med Venstres og KrFs syn, kan regjeringens langtidsplan havarere i Stortinget.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook