Et forsvars-politisk forlik?

«Enigheten om nødvendige tiltak er nesten like påfallende som enigheten om situasjonsbeskrivelsen.»

Forsvarssjefen, gjennom Forsvarsstudien 2000 (FS 2000), og det politisk bredt sammensatte Forsvars-politisk utvalg (FPU), har lagt frem sine rapporter. Begge anbefaler meget drastiske reduksjoner i Forsvarets struktur og organisasjon. En aner konturene av et forsvarspolitisk forlik som både de militære og et bredt politisk spektrum vil støtte. # Dagens norske forsvar utviser betydelige mangler i alle ledd, og situasjonen vil gå fra svært dårlig til katastrofal i løpet av få år dersom ikke drastiske grep tas. Den dobbelte ubalansen i Forsvaret - mellom ressurser og oppgaver og mellom drift og investeringer - gjør at flere av Forsvarets enheter ikke er i stand til å løse sine oppdrag, at store deler av materiellparken er i ferd med å slites i stykker og at en rekke lagre er tømt.

Å videreføre dagens forsvar ville kreve 50% høyere bevilgninger enn dagens. Årlige budsjettvariasjoner på noen hundre millioner kroner er i denne sammenheng av liten betydning. Det er ikke mulig å rette opp situasjonen i Forsvaret gjennom å tilføre ressurser heller enn gjennom nedskjæringer; noe slikt finnes det ikke politisk flertall for i Norge i dag.

De omleggingene som anbefales av Forsvarssjefen og FPU, er derfor først og fremst betinget av mangel på ressurser. Gitt et budsjettnivå tilnærmet lik dagens har Forsvaret valget mellom en radikal omlegging og en gradvis oppsmuldring. Samtidig står Norge overfor sentrale sikkerhetspolitiske utfordringer som Forsvaret ikke er i stand til å møte. Oppgavene er både nasjonale og internasjonale - behovet for suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i norske sjøområder og våre internasjonale forpliktelser fordrer militære kapasiteter av en helt annen type enn dagens.

To spørsmål må derfor besvares: Hvordan og hvor bør nedskjæringene i Forsvarets struktur foretas? Og hva slags forsvar - gitt de budsjettmessige begrensninger - trenger Norge i den nærmeste fremtid?

Enigheten om nødvendige tiltak er nesten like påfallende som enigheten om situasjonsbeskrivelsen. Både Forsvarssjefen og Forsvars-politisk utvalg anbefaler at den nødvendige reduksjon av Forsvarets utgifter oppnås gjennom en reduksjon i vernepliktens omfang, nedlegging av mange av Forsvarets stasjoner og forlegninger og en betydelig reduksjon av antall ansatte i Forsvaret.

FS 2000 og FPU er enige om at verneplikten bør opprettholdes, både for å sikre rekrutteringen til Forsvaret og for å sikre kontakten mellom Forsvaret og folket. Samtidig er de enige om at vernepliktens omfang må reduseres drastisk. Selv om de har noe avvikende oppfatninger av hvordan dette bør gjøres, er konsekvensene av begge anbefalingene at verneplikten vil kreve en langt mindre del av Forsvarets ressurser enn tilfellet er i dag.

Forsvaret har i betydelig grad vært brukt som et distriktspolitisk virkemiddel. Så lenge Forsvaret var innrettet mot å skulle stoppe en storstilt sovjetisk invasjon var dette relativt uproblematisk fordi Forsvaret uansett måtte være stort. I dagens situasjon, med de reduksjoner i Forsvarets størrelse som må gjennomføres, er nedleggelser en absolutt nødvendighet. FS 2000 presenterer konkrete forslag som innebærer at over halvparten av Forsvarets stasjoner og forlegninger legges ned. FPU tar ikke stilling til konkret geografisk plassering, men også dets anbefalinger innebærer drastiske nedskjæringer.

Også antall ansatte i Forsvaret må reduseres betydelig, og både FPU og FS 2000 anbefaler en rekke tiltak for å oppnå dette - utstrakt bruk av sluttvederlag er kanskje det mest radikale virkemiddelet som ønskes benyttet.

Med hensyn til hva slags forsvar Norge skal ha - gitt de budsjettbegrensningene man har forutsatt - har tre hensyn vært styrende for utvalgenes arbeid: 1) behovet for evne til nasjonal krisehåndtering og suverenitetshevdelse, 2) behovet for å kunne delta i internasjonale operasjoner og alliert samvirke i tråd med anbefalingene i Stortingsmelding 38 (1998- 99), samt 3) behovet for å opprettholde kjernekompetanse på de mest sentrale områder av Forsvarets virksomhet. Konsekvensen av disse prioriteringene er at mobile og fleksible enheter med de mest sentrale militære kapasiteter, rask reaksjonstid og til dels betydelig utholdenhet er blitt prioritert. Anbefalingene trekker i samme retning, selv om FPU går inn for en noe større struktur, spesielt for Hæren.

Et sentralt poeng er at dersom det i fremtiden skulle oppstå et ønske om å føye flere militære kapasiteter til den forsvarsstrukturen som anbefales, vil dette være mulig. En utvidelse vil kunne gjennomføres med basis i den infrastruktur og fremfor alt den kompetanse Forsvaret vil besitte etter omleggingen.

Dersom anbefalingene tas til følge, innebærer det at Norges tradisjonelle fokus på en mulig invasjon av landet forlates som den altoverskyggende faktor i utformingen av Forsvaret. For å sitere FPUs rapport: «Tidsavgrenset nasjonal evne til å kunne møte et omfattende militært angrep mot store deler av Norge bør ikke lenger betraktes som den mest dimensjonerende oppgave for Forsvaret.» Dette er mindre drastisk enn det kan synes, delvis fordi de internasjonale endringer de siste ti år har gjort en invasjon mindre sannsynlig, og delvis fordi Norge aldri har hatt kapasitet til å stoppe en invasjon fra en stormakt - allierte forsterkninger har alltid vært forutsatt. Evnen til å motta og lede allierte forsterkninger anbefales da også opprettholdt fullt ut - det er formatet på den norske reaksjonen som endres. Denne vil bli raskere, mer mobil og mer effektiv, men også betydelig mindre i volum.

Det overordnede poeng er at Forsvaret uansett ikke har ressurser til å opprettholde invasjonsforsvaret slik vi tradisjonelt kjenner det. Dersom en likevel forsøkte - og selv om alle andre oppgaver, også deltagelse i internasjonale operasjoner, ble prioritert bort - ville Norge i løpet av få år sitte igjen med et skjelettforsvar uten evne til å løse noen oppgaver, heller ikke invasjonsforsvarsoppgaven.

Noen kommentarer bør knyttes til budsjettforutsetningene i rapportene. FS 2000 er basert på at Forsvaret i et 20-årsperspektiv må klare seg med 25 milliarder 2000-kroner per år, med andre ord et flatt inflasjonsjustert budsjett. FPU legger samme budsjettnivå til grunn, men anbefaler at det tilføres en omstillingspakke på 5 milliarder i friske penger i løpet av omstillingsperioden på fire år. Utvalgets flertall åpner dessuten for at 25 milliarder muligens ikke vil være tilstrekkelig på sikt. Det bør understrekes at et budsjett som det FS 2000 er basert på i praksis innebærer en gradvis reduksjon av Forsvarets kjøpekraft mot nullpunktet: Over et 20-årsperspektiv vil Forsvarets andel av BNP - selv med moderat vekst i norsk økonomi - reduseres med minimum 30%. Når vi i tillegg vet at prisene på forsvarsteknologi stiger raskere enn den generelle prisstigningen, sier det seg selv at en slik utvikling vil være uakseptabel, ikke minst for våre NATO-allierte. Forhåpentligvis vil derfor et element i det forsvarsforliket som nå avtegner seg være at et bredt politisk spektrum blir enige om at Forsvarets relative kjøpekraft skal ligge rimelig fast.

Dog må det understrekes at den omstilling Forsvaret nå står overfor, må gjennomføres uansett. Forsvaret må i løpet av fire- fem år legges om slik at det er i stand til å løse på en skikkelig måte de oppgaver en i dag ønsker å prioritere, innen rammen av dagens budsjettforutsetninger, og uten å miste den kompetanse som vil kreves dersom den internasjonale utvikling skulle nødvendiggjøre et mer omfangsrikt forsvar i fremtiden. I prosessen mot dette mål er både FS 2000 og anbefalingen fra FPU meget nyttige bidrag.