Et forventet slag ved Waterloo

BOK: Selvfølgelig må dette tredje bindet som omfatter det 19. århundret begynne med Waterloo. Det er så opplagt at Karsten Alnæs og hans redaktører og konsulenter burde ha begynt et annet sted. Kanskje burde Karsten Alnæs ha begynt med å bryte noen leserforventninger. Men det er vel en utenkelig tanke at et verk som dette skulle bryte med en leserforventning? Onde tunger vil gjerne ha det til at slike verker er skapt for å tilfredsstille leserforventninger.

LESERNE ER IKKE så konvensjonelle som forlag gjerne forestiller seg. Men siden dette er et verk som på samme tid skal underholde og være lærerikt, er regien blitt satt og traust. Det fungerer, bevares, men det blir litt som å kjøre traktor på motorveien. Det tas ikke noen sjanser. Se nå på slaget ved Waterloo. Karsten Alnæs skildrer det på prinsipielt samme måte som Emil Zola har skildret det, og det er ikke dårlig naturligvis.Men en skildring av dette slaget konkurrerer ikke lenger med Zolas (eller for den saks skyld med Lev Tolstojs). Allerede disse skiftet perspektiver. Men i vår tids tv-dokumentar om Waterloo bidrar i tillegg topografer, meteorologer og en rekke naturvitenskapelige spesialister på jordsmonn og avrenning. Det de nå har kommet fram til, er at bakken opp til engelskmennenes stilling var mye brattere enn den er i dag (massen til det store monumentet ble tatt herfra). Regnværet gjorde at det var umulig for franskmennene å få trukket kanonene i stilling opp den gjørmete skrenten, derfor måtte de vente så lenge med å åpne slaget at tyskerne rakk å komme engelskmennene til unnsetning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VERDIEN AV naturvitenskapelige forklaringer av utfallet av et slag er naturligvis begrenset, men kjensgjerninger kan ikke ignoreres. Den nyeste litteraturen som er oppgitt om Waterloo er 30 år gammel. Denne innvendingen rører ved et annet sentralt punkt i et sånt verk. Den klassiske fortellerposisjonen kalles teikoskopi, fra det greske ordet for mur, og er hentet fra Iliaden. Helena står på bymuren i Troja sammen med Hektor, hun peker og forteller hvem de greske høvdingene er, hvor de kommer fra og hvor store hærer de har. Fortelleren ser alt i fugleperspektiv, han kan overskue alt, ingenting er skjult. Dette er fremdeles metoden til Karsten Alnæs. Han begynner med Frankrike og fortsetter med Russland og Østerrike-Ungarn. Så gjør han et opphold på 250 sider før boka slutter med kapitler om Tyskland, Hellas, Balkan, Ungarn, Polen, Italia, Finland. Mellom denne gjennomgangen av enkeltland er det skutt inn en del kalt «Framskritt» og en del kalt «Det daglige liv». I denne siste delen har det forresten sneket seg inn en feil idet utviklingen i Irland (potetpest, hunger og emigrasjonen) behandles under kapitlet «Et nytt tidsbegrep». Dette kan lett rettes i en ny utgave.

I DISSE TO DELENE behandles både den vitenskapelige og teknologiske utviklingen og det gis skildringer av hverdagslivet. Her er altså framstillingen temaorientert. Hvorfor er ikke hele verket organisert temamessig? Bryter ikke framstillingen land for land med forestillingen om en europeisk utvikling? Nå virker det som Karsten Alnæs ikke har klart å velge mellom de to måtene å gjøre dette på og har valgt begge deler. Den temamessige behandlingen er skutt inn mellom fortellingen om hvert enkelt land for å skape avbrudd og nødvendig variasjon. Å lese Europas historie som utviklingen i en lang rekke enkeltland, virker drepende for ideen om en europeisk historie. Dessuten blir fortellingen drepende kjedelig for leseren. Forfatterens vakling mellom framstilling etter land eller tema, er gjort om til et gunstig regiknep. En svakhet er forsøkt gjort til en styrke.

MEN ER DET vitenskap, teknologi og hverdagsliv som skulle vært trukket ut som felles europeisk i det 19. århundret? Økonomi (kapitalismens utbredelse) og kampen for demokrati er mer opplagte kandidater. Kanskje også kolonier var noe felles europeisk? Om dette vil de lærde kunne strides. Ingen lærd kan naturligvis skrive et sånt verk som Alnæs gjør. Hun eller han vil ha for stor respekt for andre lærde til å gjøre det: Men det fins unntak, som Eric Hobsbawm og David S. Landes. Men det de har gjort, er jo nettopp å samle drøftingen av den historiske utviklingen om et fåtall ideer. Karsten Alnæs har imidlertid en fordel også framfor disse to. Som romanforfatter må han være vel kjent med å tenke konspirativt. Romaner er i virkeligheten ikke noe annet enn varianter av konspirasjonsteorier. Personene skjuler sine hensikter, de opptrer fordekt, de gjør noe for å oppnå noe helt annet.

MEN DENNE FORDELEN benytter Karsten Alnæs seg av en eller annen merkelig grunn ikke av. Ingen av de personene eller hendelsen han framstiller, har konspirative islett. Hvis de sier noe og gjør noe annet er det i høyden snakk om borgerlig dobbeltmoral. Enda en grunn gjør det merkverdig at Karsten Alnæs ikke har benyttet denne fordelen. Over 60 sider beskriver han tre pionerer. Det er Marx, Darwin og Freud (framstillingen av Marx er ikke helt patent). Hva kjennetegner disse tre? Det ekvivalente varebyttet skjulte utbyttingen av arbeiderne, en underbevissthet har uten vår viten innvirkning på vårt handlings- og følelsesliv, naturfenomenene var ikke skapt, men hadde en historie og utviklet seg. De mente alle tre på hvert sitt vis at virkeligheten ikke var slik de ga seg ut for å være. Disse teoriene passer som hånd i hanske med en romanforfatters kjæreste syssel, konspirasjoner. Og hvorfor var det akkurat i det 19. århundret at sånne ideer slo gjennom? Karsten Alnæs tar det ikke inn over seg at disse tre «pionerene» mente dette. Det har ingen som helst konsekvenser for ham som historieforteller, han kan fremdeles klyve opp på muren og stå der og peke og fortelle, der er Napoleon med 100 kanoner, og der er Wellington med 75. Ingen fenomener skjuler sine hensikter, alle personer har sine motiver tydelig skrevet i panna.

DET ER DENNE NAIVE posisjonen leseren bys i stedet for duggfrisk konspirasjonsteori som i alle fall gjør at leseren må tenke igjennom spørsmål som hva er historien? Hva er det som skaper historisk endring? Nå er det ikke riktig å hevde at dette bindet er uten en historieteori. Den tas ikke implisitt opp, men det virker i beskrivelsene av den nasjonale reisningen i de europeiske landene at alle land har en nasjonalskald, alle har en nasjonalmaler og alle har en eventyrsamler og en nasjonalkomponist. Det virker som land gjennomløper faste utviklingstrinn på samme måte som et menneskefoster gjennomløper naturhistorien. Dette er en form for sosialdarwinisme, overført på nasjonene og historien, som er svært spekulativ. Ja, den er i virkeligheten mer spekulativ enn mang en absurd konspirasjonsteori. Denne formen for determinisme fører til en viss naturalisme som det er lett å spore konsekvensene av i teksten. Blant annet hele det store hovedkapitlet «Det daglige liv». Det fins ikke noe hovedkapittel som heter «Kampen for frihet» eller «Kampen for demokrati», heller ikke under hovedkapitlet «Framskrittet» behandles dette, men altså vitenskap og teknologi. Men det er nettopp ideene om hvordan framskrittene på disse områdene skulle transformeres til frihet og demokrati (i det minste for de fleste europeere) som må regnes for å være genuint europeiske.