Et foto snudde krigen

Sterk krigsfilm som problematiserer propagandaens betydning.

FILM: Kan et fotografi avgjøre en krig? Tenk hva Nick Utes foto av de nakne, gråtende barna som løper fra napalmangrepet på rismarkene gjorde for amerikanerne i Vietnam. Eller bildet av en sørvietnamesisk offiser som henretter en mann med et skudd gjennom hodet.

Tenk hva bildene av overgrepene på nakne fanger i Abu Ghraib-fengselet betyr for vårt syn på amerikanernes framferd i Irak. Eller hva bildene av knelende, oransjekledde fanger på Guantánamo-basen betyr for Bush\'s såkalte krig mot terror.

Arrangert bilde

Ett pressefoto som skulle komme til å forandre krigslykken i positiv retning for amerikanerne ble tatt på Stillehavsøya Iwo Jima i 1945. Motivet er seks amerikanske soldater som planter det amerikanske flagget på øyas fjelltopp. Det skjer på slagets femte dag. Etter 30 nye dager var Iwo Jima og flyplassen på øya på amerikanske hender. Det kostet 22 000 japanske og 7000 amerikanske liv.

Men bildet viser ingen autentisk hendelse. Det er arrangert. Dette propagandastuntet er temaet i Clint Eastwoods nye film, den første av to fra Iwo Jima.

«Flags of Our Fathers» problematiserer myten om det heroiske bildet, og ikke minst historiene til soldatene som ble hjemkalt til USA for å spille helterollene.

Filmen er basert på romanen ved samme navn, skrevet av sønnen til «Doc» Bradley. Bradley (spilt av Ryan Phillippe) var en av tre soldater som fikk i oppdrag å turnere Amerika rundt og posere som flaggplanterne fra bildet. Krigen mot japanerne var i ferd med å knekke den amerikanske økonomien, men flaggbildet som hadde prydet førstesidene i alle aviser i USA, fikk patriotismen til å flamme.

Patriotisme

Et foto snudde krigen

Propagandaapparatet sørget for å melke folks entusiasme ved å selge krigsobligasjoner. 14 milliarder dollar var målet, og de tre soldatene poserte med flagg på pappmasjéfjell foran fulle fotballstadioner. Iskremskulpturer av posituren ble også produsert.

Den dryppende smakløse patriotismen kan muligens svelges i krigstid, men problemet for de tre omreisende PR-soldatene var at de ikke følte seg vel i helterollen.

«Doc» Bradley, Rene Gagnon (Jesse Bradford) og Ira Hayes (Adam Beach) var ikke blant de første som plantet et amerikansk flagg på Iwo Jima. Det første flagget ble erobret som souvenir av en offiser.

Andre soldater ble beordret til å plante et nytt flagg, og dette ble foreviget av krigsfotografen Joe Rosenthal. På det myteskapende pressebildet ser man ikke soldatenes ansikter, bare konturene av dem.En av de tre på PR-turneen taklet viraken dårligere an de andre. Ira Hays var indianer, ble konstant kalt for «chief» (høvding) og ble nektet servering på hvite barer. Han drakk seg til fred fra løgnene og samvittighetskvalene, og begynte å gjøre offentlig skandale. Han insisterte også på å bli sendt tilbake til kameratene som døde ute i felten.

Moralsk

Krigsscenene fra Iwo Jima er brutalt naturalistiske. At fargepaletten er mørk, nærmest i gråtoner, gir filmen et historisk svart/hvitt-preg. De grågustne fjellene på øya eksploderer i gule stjerneskudd når japanerne spyr ild fra sine bunkers over hele fjellsida. Her er søle, avrevne menneskelemmer, døde kropper og mer søle. I brutale krigsbilder kan «Flags of Our Fathers» måle seg med Steven Spielbergs «Saving Private Ryan». Spielberg er for øvrig co-produsent for Eastwoods film.

Men dette er klassisk Eastwood-tapning av nyere årgang, der han går tungt, grublende og nærmest moraliserende inn i materien. Han avkler den tøylesløse patriotismen på en måte som må være tankevekkende for amerikanere i dag.

Soldatenes budskap framstår nakent: «Vi slåss ikke for landet, vi slåss for kompisene våre i felten.» «Flags of Our Fathers» er blitt en filmfortelling som evner å gjøre langvarige inntrykk. Desto mer synd at den er pakket inn i et par følelsesladde far/sønn-scener fra vår tid som virker i overkant sentimentale og søtladne.