BURSDAGSKAKE: Statsminister Erna Solberg (t.v.) og finansminister Siv Jensen blåser lys for å feire 100 dager i regjering i Davos, Sveits fredag morgen.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
BURSDAGSKAKE: Statsminister Erna Solberg (t.v.) og finansminister Siv Jensen blåser lys for å feire 100 dager i regjering i Davos, Sveits fredag morgen. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Et framskritt, to tilbake

Etter 100 dager er Frp's politikk nesten glemt.

Kommentar

Det er kutyme for å gi en ny regjering 100 dagers fredningstid. Den uskrevne regelen er først og fremst myntet på opposisjonen. Regjeringen skal få tid til å komme ordentlig i gang.
Per Sandberg må ha trodd fredningstida gjaldt ham. Han markerte Frp's 100 første dager i regjering med å lange ut mot Venstre og KrF. De to småpartiene har fått altfor mye innflytelse på bekostning av Frp, hevdet han i et intervju med NRK. Han angrer ennå ikke på at han sa nei til å være statsråd, men ser ikke bort i fra at det kan bli bruk for ham seinere i perioden.

Det er ikke vanskelig å skjønne frustrasjonen når Frp i sak etter sak har måttet legge egen politikk på is. Partiet er nesten ikke til å kjenne igjen fra opposisjon. I møte med embetsverk, partene i arbeidslivet og andre interessegrupper, har Frp måttet innse at selv små kursendringer er krevende og tar tid. Dermed har partiet i rekordfart forlatt eller nedtonet bombastiske standpunkter når det gjelder avgifter, bomringer, klima, oljeboring, landbruk, likestilling, asylpolitikk og ikke minst oljepengebruk, for bare å nevne noe.
Tross at Siv Jensen og hennes statsråder har jobbet hardt for å dempe forventningene, mangler både partiet og velgerne forventningsskolering. Allerede har skuffete velgere vendt partiet ryggen i meningsmålinger, og Sandbergs utspill varsler at den indre opposisjonen er klar for plenen.
Det er selvfølgelig ikke overraskende at Høyre dominerer, men samarbeidsavtalen med sentrumspartiene gjør det enda tøffere å få gjennomslag for fløypartiet. Mens Høyre fornøyd erklærte at budsjettet var blitt enda bedre med Venstre og KrF, mener Frp det ble dårligere. Sandberg klager igjen over at de to småpartiene krever mer enn han mener de har mandat til. Men sånn er parlamentarismen. Flertall koster flesk, og det er sideflesket som ryker først.

Inntil videre kan Erna Solberg bruke samarbeidsavtalen for å trekke politikken mot sentrum, men i lengden er kimen til konflikt åpenbar. Venstre og KrF ville ikke sitte i regjering med Frp, og deres troverdighet avhenger av om de klarer å holde Frp i øra. De vil neppe etterkomme Sandbergs krav om å minske magemålet.
Mindretallsregjeringen kan forsøke å holde saker unna Stortinget, men her er både partnerne og opposisjonen på vakt og har allerede begynt å murre.

Solberg og Siv Jensen feiret dagen i Davos med kake og lys. De hevdet at regjeringen er godt i gang med å levere. Særlig har den levert når det gjelder likestillings- og familiepolitikk med kutt i pappaperm og barnehager, utvidet kontantstøtte og reservasjonsrett til fastleger.
På kulturfeltet har det også gått friskt for seg. Det har vært fri flyt av prøveballonger. Mange har blitt skutt ned, andre er fortsatt svevende, som å omskape bibliotekene til møteplasser. Færre bøker, men mer aktivitet altså.
Bortsett fra bråket rundt reservasjonsretten, har det i helsepolitikken vært stille før stormen som uvegerlig vil komme når Bent Høie skal sette i gang med å omorganisere og privatisere. Helseministeren har som vanlig regjeringens tøffeste jobb, og Høie har selv lagt lista høyt gjennom åtte år i kravstor opposisjon. I skolepolitikken trues regjeringen allerede av lærerstreik og opprør mot måleskolen. I arbeidsdepartementet har Robert Eriksson oppdaget at LO fortsatt har stor makt, og superminister Jan Tore Sanner har foreløpig oppført seg som en ganske alminnelig kommunalminister. I Landbruksdepartementet er Sylvi Listhaug blitt mer forsonende, rent fredsæl, og Anders Anundsen står i fare for å bli en klok og sindig justisminister. Etter bare 100 dager i likestillingsdepartementet virker Solveig Horne nesten omvendt til statsfeministen.

Avbyråkratisering var en kampsak både for Høyre og særlig Frp i valgkampen. Det var ikke måte på hva færre byråkrater og mindre byråkrati skulle finansiere av politikk og skattekutt, men det snakkes ikke lenger så høyt om det. Mon det er så enkelt?
På skatt har regjeringen levert som lovet og har sørget for en irreversibel endring. Ap har allerede signalisert at partiet ikke vil ta omkamp i framtida.

Det har vært uro i fredningstida, men Erna Solberg har fortsatt lave skuldrer, vel vitende om at det er et langt løp som så vidt har begynt. Den tøffeste delen av jobben kan bli å holde feltet samlet.