Et fristed for tanken

Skulle jeg velge, foretrakk jeg kapitalisme uten forkledning. Bransjemakt ville da være avgjørende. Bokhandelen ville under et slikt system vise maktpotensialet den har.

DET ER MYE

vi kan leve foruten. Bokhandelen, for eksempel. Men det er ikke et godt liv.

Bokhandelen er ordets rom. Her er klassikerne og nåtidens ord mellom permer. Rommet er der, en flate å trå på, midt i livets mylder, fri for kanalknapper, www og postkassenes åpenbare begrensninger.

I mange år har bransjeavtalen satt rammene for bokhandelen. Avtalen oppnådde det den satte seg fore. Den har gjort norske forlags utgivelsespolitikk mulig. Den har gitt et desentralisert bokhandlernett levelige vilkår. Den har vært med på å gjøre tilgangen på litteratur rik og lik i Norge. Når vi nå etter alt å dømme blir stående uten en bransjeavtale, melder behovet for nye rammer seg.

DET ER ET

paradoks at en bok som av kulturpolitiske grunner koster det samme hos alle Norges bokhandlere, samtidig kan fås billigere i alle Norges postkasser. Paradokset forsterkes ytterligere av at rabatten på bøker i bokklubb har gjort bøker generelt dyrere i Norge.

Historisk har imidlertid bokklubbenes bidrag vært viktig. I en tid da informasjonsflommen truer med å kvele oss,har de vært med på å holde boken aktuell for det allmenne publikum. Folk har fortsatt å lese bøker, tross internett, DVD og reality på TV. I medlemsbladene får leseren lesehjelp gjennom den utvelgelse og presentasjon som skjer der. Interessen vekkes, boken får en plass også i folks tanker. Bokklubbenes titler har blitt den felles vei til litteraturen. Dette har vært en markedsføringsgenistrek.

I dag er bokklubbene tilsynelatende vinneren i bokbransjen. Pokalen er leseren, stor oppmerksomhet og god lønnsomhet. Hvor god vet vi naturligvis ikke. Eierne, som er forlagene, passer havresekken selv.

Dermed har bransjeavtalens kulturpolitiske side kollidert med den næringspolitiske: Alt av norsk skjønnlitteratur, et bredt utvalg av generell litteratur og fagbøker er tilgjengelig over hele landet gjennom bokhandlene. Samtidig er det ikke mulig for bokhandelen å ta opp konkurransen med sin største konkurrent. Bokhandelen er bakbundet.

LIKEVEL ER

bokhandelen fortsatt leserens virkelig positive opsjon, det valgfrie pustehullet, et fristed for tanken. Det går an å forlate en bokhandel uten å ha kjøpt en eneste bok. Andre romaner enn de bokklubbene byr på, er å få hos bokhandelen. En utenlandsk pocket, kanskje. En bindsterk lokalhistorie. En vill tegneserie. En reiseskildring hinsides fantasien. Bokhandelen er noe mer, og noe kvalitativt annet.

Konkurransen mellom salgskanalene i bokbransjen er blitt kannibalisme forkledd som kapitalisme: Når en relativt nyutkommet bok gis bort gratis hos den ene konkurrenten, altså bokklubbene, og koster 349 kroner hos den andre, nemlig bokhandelen, er det sunt kremmeri enten å prise boken ned, eller å fjerne den fra hyllen. Dette kan ikke bokhandleren gjøre. Hun er fastprisforpliktet til å selge boken til 349 kroner. Et vedvarende urettferdig konkurranseforhold på stadig flere titler vil imidlertid tvinge en del bokhandlere til å pakke sammen. Intet kan gjøre bokhandelen konkurransedyktig vis-à-vis postkassene når det gjelder nettopp disse bøkene.

Mitt poeng er dette: Bokhandelen kan ikke overleve som bokhandel dersom den ikke får konkurrere i det samfunn og marked vi befinner oss i. Skulle jeg velge, foretrakk jeg heller kapitalisme uten forkledning. Bransjemakt, enten forlagsmakt, bokklubbmakt eller bokhandlermakt, ville da være avgjørende. Bokhandelen ville under et slikt system nettopp vise det maktpotensialet den har. Derfor er dette alternativet ikke så uaktuelt for bokhandelen som man kanskje kan tro.

BOKHANDELEN HAR

kompetanse og erfaring med salg av bøker allerede. Den vet hva det koster, administrativt og organisatorisk. Frie forhold vil slippe løs den gode kremmer som bor i enhver bokhandler. Men det er et annet spørsmål om boken ville klare seg like bra. Omstillingen kunne fort forvandle bokhandelen til «en-butikk-som-også-selger-bøker», eller en slags «Bok1000».

For vil vi beholde og utvikle bokhandelen som fristed for tanken, tror jeg kapitalisme uten forkledning blir skrint. Utfordringen blir derfor å skape et system vi i bokbransjen, og boken med oss, kan leve med. Her bør kulturministeren ha en viktigere rolle enn Konkurransetilsynet.

Betydningen av kulturell kapital er ett hensyn som ligger til grunn for den aktive kulturpolitikken. For å øve opp samfunnets medlemmer til å tenke kreativt og kritisk må de lære å omgås og bruke ord. De må lære å koble fra følelse og tanke til språk. Boken er en helt nødvendig del av dette. Det å kunne velge på bakgrunn av en kreativ og kritisk tankegang, krever at vi har noe å velge i. Vi må kjenne de andre stemmene, komme i berøring med alternative argumentasjonsrekker, se visjoner som har vært skjult for oss. Det må finnes rom der dette kan skje. Bokhandelen er et slikt rom.

DERFOR ER DET

også bokhandelens sak og ansvar å diskutere høyt dette rommets vilkår og muligheter. Etter min mening bør bransjeavtalen erstattes av en fastprislov. En slik lov må ha både kulturelle og økonomiske siktemål, og omfatte alle aktørene i bransjen. En lov vil ikke være et særnorsk påfunn, men en tilpasning til europeisk kulturpolitikk. Frankrike har hatt en fastprislov i mange år, mens Tyskland vedtok sin for bare to år siden. Begge land er store språksamfunn, men har sett betydningen av å beskytte sin bokproduksjon og tilgjengelighet for leseren.

Det kulturpolitiske virkemiddelet i begge land er streng overholdelse av fastpris på nye bøker i alle salgskanaler. Hensikten er at en ny bok skal kunne kjøpes til samme pris alle steder i landet. Derfor er det å opprettholde et desentralisert salgsnett over hele landet også et grunnleggende formål med lovene. Og naturligvis; lovene skal sikre mangfold blant forfattere og forlagene.

EN FASTPRISLOV

for bøker må ikke automatisk føre til detaljert regelverk, byråkrati og hemmende virkninger. Lovens formålsparagraf vil være den sentrale bestemmelsen. Den vil gi myndighetenes kulturpolitikk formell tyngde og bokbransjen forutsigbarhet.

Effektiviteten som har fått oppgaven å være motor i det moderne samfunn har, sammen med bildemediene, plassert boken i en presset situasjon. Det ferdigtygde, gatekjøkken-kjappe har en smitteeffekt. Det gjelder å fange opp og fengsle flest mulig fortest mulig. Ordene tilhører en langsommere genre: Det tar tid å lese og fordøye dem. De ber om andre stemmer og nye innfallsvinkler. De ber om flere ord. De ber om mangfold.

NOE AV HENSIKTEN

med å drive bokhandel ligger her. Ordets rom trenger kontinuerlig rehabilitering og årvåkenhet. Å stille seg nøytral til spørsmål om mangfold, tilgjengelighet og bredde, betyr i lengden å svikte leseren. Da vil nettopp «butikken-som-også-selger-bøker» eller «Bok1000» være nok: En stabel bestselgere før jul og en før påske. Alternativet vil være å gi bokhandlene en fastprislov. Da vil kvalitet og bredde gjøre bokhandelen til en sterk og viktig medspiller i fremtiden.

Se også side 58