Et fritt Sv albard

Et fritt Svalbard kan lede veien til en republikk for eventyrere fra alle nasjonaliteter.

SVALBARD HAR

helt siden William Barentsz oppdaget øygruppa i 1596 vært en internasjonal almenning som det internasjonale samfunnet fritt kan plyndre. Løsningen er å gi Svalbard en egen grunnlov, og la folket styre seg selv og sitt territorium.

Ingen i dag - selv ikke de små hjelperne som sitter på innsiden av hodet til kommunalminister Erna Solberg - vet hvordan Norge ser ut om ti år. Trøkket fra produksjonens deterritorialisering, globalisering og «Regionenes Europa», skaper helt nye samfunnsformasjoner. Også Norge må tegnes på nytt. Hvor starter man når det nye norgeskartet skal tegnes? Svalbard.

Nederlendere har forsynt seg grådig på Svalbard - landet med de kalde kyster. Det samme har briter, russere og til sist nordmenn. Først var det det eventyrlige dyrelivet som lokket utplyndrerne. Deretter var det kullforekomster som skapte dype og uhelbredelige sår i den sårbare arktiske ørkenen. Snart er det olje.

I sommer skal det russiske seismikkskipet «Professor Kurentsov» legge ut på et såkalt vitenskapelig tokt. Finner skipet olje- eller gassforekomster truer det med å skape alvorlig internasjonal konflikt. Moskva mener at et eventuelt funn tilhører Spitsbergens egen sokkel, og dermed kan utvinnes fritt av det enkelte signatarland. Norge mener at vannområdene utenfor Svalbard tilhører norsk sokkel.

SVALBARD ER

som følge av Svalbardtraktaten og Svalbardloven et ingenmannsland og en konfliktsone der norske og internasjonale interesser kolliderer. Svalbardtraktaten av 1920 gir signatarmaktene og det internasjonale samfunnet fri rett til utplyndring av ressursene. Loven om Svalbard som kom noen år senere innlemmer øygruppen i kongeriget Norge og opphøyer nordmennene til herskere. Hva er løsningen? Gi Svalbard selvråderett over både landmassene og sokkelen utenfor.

Et fritt Svalbard kan vise resten av verden vinterveien. Svalbard kan bli et hypermoderne Naturbania der kultur og natur tvinner seg inn hverandre i et organisk samspill.

I dokumentarserien «Livet på Svalbard» sier Kjellrun Eggen, som har bodd på Svalbard i 36 år, at «Svalbard er det eneste stedet i Norge man ikke har lov å bli glad i». Årsaken til det er at ingen får lov til å slå rot på Svalbard. Svalbard er ikke et livsløpssamfunn. Ingen får bli gamle på Svalbard. Over halvparten av de som kommer til Svalbard skal være der under fire år. Dette skaper et voldsomt demokratisk underskudd. Hvorfor skal man bry seg når man vet at oppholdet er over om et par år?

LEVEKÅRSUNDERSØKELSEN

som ble foretatt i 2002 viser at eventyrlyst og lav skatt er den viktigste begrunnelsen til å dra til Svalbard. 66 % oppga lav skatt som begrunnelse for å bo på Svalbard. De som vil utvikle Svalbard i retning av livsløpssamfunn og øke selvstyret, er i et klart mindretall. Bare 10 % er veldig interessert i at Longyearbyen skal bli et livsløpssamfunn. Levekårsundersøkelsen kaller denne gruppen for «negiotere» - de som er opptatt av styre og stell. Disse finnes særlig i aldersgruppen 45+, har botid mer enn ti år, er ansatt i bergverk eller lokal forvaltning og stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet.

Svalbard blir ofte sett på som en polar variant av en sydlandsk fristat der alkoholkonsumet er viktigere enn det sosiale engasjementet. Men skal innbyggere et sted bry seg, må de vite at deres anstrengelser gjør en forskjell. Det lokale selvstyret Longyearbyen fikk i 2001 er en vits. Riktignok kan lokalsamfunnet nå bestemme skjenkeringer, men der stopper også innflytelsen. Et fritt Svalbard trenger sin egen grunnlov, skrevet i den samme internasjonale ånd som Svalbardtraktaten. Den internasjonale Svalbardtraktaten og den norske Svalbardloven må rammes inn og henges på Norsk Folkemuseum som et klenodium over en svunnen tid.

Svalbard er mulighetenes land og bør utvikles langs tre akser.

1. ALL KULLGRUVEDRIFT

må stoppes. Den kanskje voldsomste målkonflikten på Svalbard er mellom det sårbare polare klimaet og kullgruvedriften. Kulldriften har med noen unntak ikke vært lønnsom, og er heller ikke bærekraftig. Inntil nå har den imidlertid vært sett på som den eneste leveveien for de bosatte. Og bosetting har igjen vært en forutsetning for å hevde norsk suverenitet. Men de siste årene har antallet ansatte i kulldriften gått dramatisk ned, og Svalbard har utviklet en mer variert næringsstruktur der kultur, opplevelser og høyteknologi spiller sammen. Tilstedeværelsen av et universitet har hjulpet til å utvikle nye lønnsomme næringer og arbeidsplasser.

All moderne næringsutvikling forutsetter geografisk nærhet til forskningsmiljøer. Det har Svalbard. Universitetssenteret der bør utvikles ytterligere og danne basis for ny sysselsetting.

2. ALL BOSETTING

må lokaliseres til aksen Longyearbyen og det russiske Barentsburg. Ved å fortette langs denne aksen og bedrive avansert byplanlegging og byutvikling, kan befolkningen tidobles uten merkbare inngrep i naturen. Svalbard kan få et pulserende bysentrum og en stille vill natur på en og samme tid. Ved å bygge Longyearbyen til en ordentlig by minimeres skadene på naturen rundt. Samtidig vil en klart definert bystruktur være med på å skape større sosial samhørighet, så fremt byplanleggingen fokuserer på livet mellom rommene; på de offentlige rommene og møteplassene.

3. ET FRITT SVALBARD

må også arbeide for at klasseskillene mellom norske Longyearbyen og russiske Barentsburg utjevnes. For Svalbard er det ingen forskjell på en russer og en nordmann, men det er en enorm levekårsforskjell i de to byene. Ved å bygge en avansert fysisk og elektronisk infrastruktur mellom disse to byene, har man garantert for at pengestrømmene på Svalbard flyter friere mellom byene.

Et fritt Svalbard tvinger innbyggerne til å ta et sterkere grep om øygruppas egen utvikling. Et fritt Svalbard kan lede veien til en republikk for eventyrere fra alle nasjonaliteter. La de tusenvis av mennesker som har vært på Svalbard, men som måtte flytte, komme tilbake og være med på å utforme sitt polare drømmesamfunn. For alle oss som er opptatt av å tegne et nytt norgeskart som er på høyde med sin samtid, vil et fritt Svalbard bane veien for et mer desentralisert Norge.

I neste omgang følger Nord-Norge.