ALBUM: Utrolig nok er det fire og et halvt år siden Knut Reiersruds forrige soloalbum, og enda lenger siden ei plate med hele bandet. I mellomtida har han gjort prosjekter med blant andre Eric Bibb og Ale Möller, Iver Kleive & Povl Dissing, Solveig Slettahjell & In The Country og Mighty Sam McClain.

Her er et nytt kapittel, og som vanlig er han ganske så uforutsigbar. Det er knapt ei plate med Reiersrud som likner på den forrige.

Klassisk

Og - den forrige var soloalbumet «Aftonblues» (2013), der han framførte de første blueslåtene han hørte og spilte. Solo og akustisk.

Året før ga han ut «Infinite Gratitude», et glimrende album der han gjør adapsjoner av Schubert- og Brahms-stykker sammen med Trondheimsolistene.

Gitarspillet på «Heat» minner om det klassiske prosjektet, men her nøyer han seg ellers med å la seg inspirere av en klassisk komponist som Benjamin Britten («Wood») og bluesmannen St. Louis Jimmy Oden («The Heat»).

Nystev

«April March» er avledet av et nystev fra Setesdal, og den og «The Heat» er Reiersrud på sitt mest lyriske, mens Johann Sebastian Bachs «Cantata 147», et lite stykke musikk som inneholder «Jesu, Joy of Man's Desiring», avslutter albumet. Ei melodilinje derfra er også lurt inn i sporet som leder opp til Bach, «This Was Meant To Be A Sad Song», med mye grom gitarspilling.