GENETISK? Folk røyker på Oslo øst, men ikke på Oslo vest. For 100 år siden var det motsatt. Atferdsgenetikken kan ikke gi svar på hvorfor det er slik, skriver Willy Pedersen.  Foto: Torbjørn Grønning  / Dagbladet
GENETISK? Folk røyker på Oslo øst, men ikke på Oslo vest. For 100 år siden var det motsatt. Atferdsgenetikken kan ikke gi svar på hvorfor det er slik, skriver Willy Pedersen. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer

Et gen for røyking?

De med penger og utdanning har sluttet. Hvordan forklarer genetikerne det?

||| Bjørn Vassnes er kritisk til norsk samfunnsforskning, og mener at den «råtner på rot» (Dagbladet 9. mars). Han tar feil, og viser nok en gang at han ikke har forstått hva samfunnsforskere gjør. Utgangspunktet er Hjernevask og han tror at jeg i et av programmene måtte medgi at «min forskning gjennom 20 år var feilslått». Han har nok misforstått.

Den aktuelle sekvensen omhandlet foreldres innflytelse på barnas røykestart. De amerikanske psykologene Robert Plomin og Judith Harris påsto at den bare gikk gjennom genene. Andre — helt sentrale - forskere i samme tradisjon (se for eksempel Kendler m fl, Archives of General Psychiatry, 2008) hevder at gener spiller sammen med familiemiljøet ved røykestart hos de yngste. En overveldende mengde forskning — også genetisk orientert  - belyser hvilke dimensjoner i familien som er viktige, mange ser på den relative betydningen av foreldrenes røykevaner. Nylig publiserte rustidsskriftet Addiction en artikkel om hvordan reseptorgenene for nikotin faktisk synes å modifiseres av foreldres tilsyn (Chen et al 2009).

Harald Eia forenkler for mye. Selv blant hans atferdsgenetiske helter er det flere stemmer. Likevel ble dette bedre enn jeg hadde trodd. Han løfter fram interessant forskning, men konseptet er enkelt: Han er først naiv på en sjarmerende måte. Han etablerer tillit og får norske forskere til å uttale seg — ofte i luftige vendinger og om store spørsmål. Dernest setter han seg på flyet og leker «overrasket» mikrofonstativ for amerikanske atferdsgenetikere. De leverer varene — med overbærende smil og knallharde diagnoser: Det er ingen effekt av foreldres sosiale klasse, av utdanning, omsorg eller tilsyn, heller ikke deres røykevaner betyr noe! Genene slår gjennom, i samspill med venner og samfunnet i stort. Smilende blir vi forklart: Ta det med ro, slapp av. Det er greit å røyke sammen med barna. Hva mødre eller fedre gjør har uansett ingen betydning. 

Det hele klippes og limes med god dramaturgi. Eia gjøgler og tuller, hans gamle mor og hans artige døtre trekkes inn. Det er alltid noe grenseløst over Harald Eias komiske karakterer. Dra barna sine inn i dette? Men det funker bra. Bjørn Vassnes har likevel rett: Bak naivismen ligger det grundighet. Vi trekkes inn i en sugende fortelling, og Eia har gjort leksene sine. Han er slett ikke naiv, men lager et enkelt narrativ. Noen er litt dumme og forførte, andre er skarpskodde helter. Vi blir med ham inn i fortellingen. Ratingen til programmet er skyhøy.

Jeg ble nylig intervjuet av Schrødingers katt om narkotikapolitikken. Ulike syn står mot hverandre. Journalistene var svært kompetente, og det var vilje til å la ulike perspektiver fremstilles på like fot. I Hjernevask er det noe annet som skjer. Det er lagd av underholdningsavdelingen og dette er ikke forskningsjournalistikk, men en pussig hybrid. Det får vi tåle. Jeg liker programmet, og folk flest forstår nok hvordan Hjernevask er bygd opp. 

Gener er viktige. Samfunnsforskere stiller andre spørsmål. De er ikke mindre viktige, og det er pussig at Bjørn Vassnes ikke ser det. Jeg og andre norske samfunnsforskere har blant annet dokumentert hvordan de med penger og utdanning har sluttet å røyke. Sigarettene representerer nå symbolsk noe annet enn for bare 15 år siden. Folk røyker på Oslo øst, men ikke på Oslo vest. For 100 år siden var det motsatt. Atferdsgenetikken kan ikke gi svar. 

For ingen mener at det var genene som var årsak til at røykeepidemien startet, eller at det er en endret genmasse som nå gjør at den toner ut. Ingen tror nok at det er en sterkere opphoping av sårbare gener på Holmlia og Stovner enn på Vinderen og Smestad. Hva er da grunnen til at denne epidemien brått rammet oss? Til at den nå dreper de svakeste blant oss, stygt og stille? Til at den er i ferd med flate ut?

Noen er mer sårbare enn andre for å utvikle nikotinavhengighet. Men sårbarheten spiller sammen med miljøet i familie, vennekrets, nærmiljø og arbeidsliv, i en svært lang kjede. Detaljene kjenner vi ikke, selv om atferdsgenetikken har levert overraskende funn. Sigarettene spiller dessuten ulike symbolske roller i ulike sosiale klasser. Røyking har en mening. Det er grunner til at noen røyker. En fersk studie av en britisk sosiolog viser hvordan sigarettene hjelper kvinnene i arbeiderklassen til å strukturere en emosjonelt tung hverdag. De gir timeout.

Sosiolog Willy Pedersen er en av forskerne som har fått hard kritikk i kjølvannet av programserien Hjernevask.
Sosiolog Willy Pedersen er en av forskerne som har fått hard kritikk i kjølvannet av programserien Hjernevask. Vis mer

For 50 år siden var det 70 % av mennene i Norge som røykte, om noen år er det kanskje 10 %. Enkelte kommuner prøver å nekte de ansatte å røyke i arbeidstida. Norske forskere foreslår totalt røykeforbud. Hadde noen sagt det for 20 år siden ville de blitt ledd ut.

Prosessene som ligger under er komplekse. Mange tror arvbarheten for nikotinavhengighet øker, når røykerne blir stadig mer marginaliserte. Jeg er ikke genetiker, men kanskje er det motsatt: I min oppvekst røykte nesten alle. De med sårbare gener ble eksponert for muligheten til å røyke. Arvbarheten må ha vært høy. Det er det samme med gener som gjør deg sårbar for alkohol: Vokser du opp i islamske Oman, blir du neppe alkoholiker. Arvbarheten er nok lav. Dette diskuterer jeg gjerne med atferdsgenetikere.

Den store historien — den om sigarettenes endrete klassedimensjon og mening — den kan ikke atferdsgenetikken gi svar på. Det kunne vært interessant å høre Harald Eia stille Robert Plomin og Judith Harris slike spørsmål. Det gjorde han selvsagt ikke. Svarene er ikke enkle, ikke svart- hvite, de kan ikke besvares med «50 % til 70 %» eller «ja» eller «nei». Derfor ligger de heller ikke innenfor Hjernevasks suggererende narrativ. Norske samfunnsforskere som prøver å beskrive denne store historien, virker lett uklare og famlende.

Hva vil skje med røykevanene? Vi har kommet langt med helseopplysning, regulering og kontroll. Men røykerne begynner å bli stigmatiserte. I årene som kommer bør vi sette søkelyset på kostnadskontoen. Bør vi utvikle en mer human tobakkspolitikk? Går det et sted en grense?

Dette er viktige spørsmål. Atferdsgenetikken kan komme med innspill. Men om innspillet innebærer at vi skal erstatte det arbeidet vi så langt har gjort med gentesting av ungdomsskoleelever, tror jeg det er lett å finne motargumenter. Etter at vi har sett på Hjernevask er det denne debatten vi bør ta: Hva betyr egentlig funnene? På røykefeltet  er noen mer sårbare enn andre. Men sårbarheten interagerer med en kjede av samfunnsskapte faktorer. Her finner vi oftest mulighetene til å utvikle nye tiltak og virksom politikk.