Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et geni går i stå

Og nå - den omdiskuterte filmen om cellofenomenet Jacqueline du Pré og hennes betente forhold til seg selv og ikke minst søsteren. Det er altså her fenomenet ynkelig trygler om å få ha sex med sin svoger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Anand Tuckers film er bygd på søsknene Hilary og Piers du Prés biografi, omhyggelig plassert i båsen for ondsinnete, spekulative smørerier av en rekke kritikere. At enkelte, som Jacquelines berømte musikerektemann Daniel Barenboim, ikke akkurat fryder seg over deler av innholdet, er høyst forståelig, og man kan saktens diskutere behovet for å utgi såkalt avslørende biografier. Men nå er det gjort, og her gjelder det filmen. Tuckers drama har sine svakheter, men det framstår ikke som spekulativt.

Begavelser

Hva han vil er å la oss se og forstå en glitrende musiker med en plaget sjel. Han begynner med barndommen og en noe dryg sekvens om det tette forholdet mellom søstrene Hilary og Jackie, begge musikalsk begavede og drevet fram av ambisiøse, ganske forstokkede foreldre. Først var fløytisten Hilary det bejublede geni - tungt å bære for den yngre søsteren. Det er uklart i denne framstillingen om det var ren konkurranseånd eller ekte kjærlighet til musikken som drev Jackie til så å si å tilkjempe seg hegemoniet og bli den musikeren hun ble.

Tucker deler så fortellingen i to - satsene «Hilary» og «Jackie», om man vil - og presenterer historien fra ulike vinkler. Så mens Hilary (Rachel Griffith) velger et liv på landet med ektemannen Kiffer (David Morrissey), ser vi Jackie (Emily Watson) utvikle seg til et konsertsalenes ikon, som kaprer den mest ettertraktede ungkaren i de kretser, herr Barenboim (James Frain).

Lykken er det verre med. Hun er et ensomt menneske sulteftret på kontakt, lar elendigheten gå ut over særlig søsteren og forlanger altså å få ligge med mannen hennes. Når hun får diagnosen multippel sklerose, er tragedien fullkommen.

Engasjerende

Både Griffith og Watson er Oscar-nominert for sine prestasjoner. Begge formidler inntagende øyeblikk av smerte og hjelpeløshet. Watsons forestilling er av den typen som gjerne går rett hjem hos prisutdelere, husk bare Geoffrey Rush og «Shine,» men ærlig talt burde de vente med å rope henne opp på podiet. Sant å si smaker psykoshowet litt av kalkulerte fakter.

Filmens største svakhet ligger i manus, som for dårlig underbygger hvordan og hvorfor cellisten ble så innful og manipulerende. Det holder ikke med en litt lei barndom. Men en engasjerende historie er det - sann eller usann.