Et geni i eksil

«Årstid i helvete», et hovedverk i den modernistiske litteraturen, er for første gang oversatt til norsk. Dikteren Arthur Rimbaud var vidunderbarn, vagabond og visjonær.

ARTHUR RIMBAUDS eruptive diktning - som ble til i fem ville år før han fylte tjue - kan leses som selvoppfyllende profeti:

«Mitt dagsverk er enda; eg forlht Europa. Sjølufta skal brenne lungene mine; tapte klima vil barke meg (...) Eg skal ha gull: eg skal bli dagdrivar og brutal.»

«Årstid i helvete», 1873

HAN KOM DIT sju år seinere, til Aden, en solsvidd havneby, et krater i bunnen av en utslokt vulkan, en utpost øst for Suez. Her og i Harar var han oppdagelsesreisende, handelsagent og våpenhandler. Han ville bli rik, men mammon brakte ingen lykke:

«Jeg er redd for det vesle jeg har. Tenk på at jeg alltid bærer på meg dette beltet med litt over seksten tusen francs i gull; det veier åtte kilo og jeg får dysenteri av det.»

Brev til moren fra Aden, 23. august 1887 «Le bateau ivre», «Ein båt i rus», er Arthur Rimbauds mest berømte dikt, ingen hadde skrevet slike aleksandriner:

eg frigjort, steig igjennom tåkelaget

og hogg med kraft eit hol i himlens gylne mur,

med syltetøy til bruk i diktarfaget:

eit utbrent slagg frå sol og snørkliss av asur (...)

Fra «Ein båt i rus», gjendiktet av Haakon Dahlen Le bateau ivre har kastet alle trosser; det er et skip i drift som danser på det asurblå havet, fri for «fyrtårns dumme blikk». Diktet, i 25 formfullendte strofer, er en visjon, en poetisk seilas inn i modernismen, anført av en 17 år gammel gutt som ennå ikke hadde sett havet.

FEM ÅR ETTER skulle seeren Rimbaud krysse virkelighetens oseaner. Han reiser med «Prins van Oranje» til Java som frivillig i den hollandske fremmedlegionen. Men for en opprører og eizelgänger måtte soldatlivet bli kortvarig. Rimbaud deserterer etter 13 dagers tjeneste, går gjennom jungelen mot kysten av Semarang og får hyre på det skotske skipet «Wandering Chief». Etter en stormfull reise rundt Kapp det gode håp kommer han til Irland 7. desember 1876 og går i land tidlig om morgenen, forkledd som engelsk sjømann.

Han hadde sett arkipeler «hvor, blomster, panterøyne, ville menneskers hud / blander sitt fargespill med regnbuespundne drømmer».

Arthur Rimbaud var vidunderbarnet som kullkastet poesien. Han brøt seg inn i den etablerte diktningen og vridde om på formen og logikken med halsbrekkende, surrealistiske knalleffekter.

«Årstid i helvete» er oppfattet som en avskjed med poesien, og er det eneste verket han selv lot trykke. Av et opplag på 500 ble noen eksemplarer delt ut til venner, noen angivelig brent; de aller flest ble liggende uavhentet og ubetalt i flere tiår hos forleggeren.

Arthur Rimbaud - «l'homme aux semelles de vent», vagabonden, «mannen med sjumilsstøvlene» - la deretter ut på nye, lange vandringer.

EN SOM HAR FULGT hans fotspor i tre verdensdeler, er Kai Gjelseth, førsteamanuensis ved Statens håndverk- og kunstindustriskole i Oslo.

Han har sett mølledammen i fødebyen Charleville oppe i Ardennene der lille Arthur lekte med barkebåter, han har besøkt gymnaset der den bråmodne duksen briljerte med latinske dikt, og han har inntatt en aperitiff eller to på Café de l'Univers der unge Rimbaud drakk absint med byens bohemer og drømte om Paris. Han ville bort, ubøyelig bort fra «den mest idiotiske av alle franske provinsbyer». Han rømte hjemmefra, ble arrestert, og rømte igjen. Underveis skrev den 15 år gamle omstreiferen noen geniale dikt som tilhører verdenslitteraturen.

De sendte han til Paul Verlaine, poeten som på den tida begynte å vekke oppsikt i avantgarden i Paris.

- Kom, kjære, edle sjel, vi ber Dem, vi venter Dem, skrev Verlaine til Rimbaud.

MØTET BLE skjebnesvanger litteraturhistorie. Verlaine stakk av fra sin purunge hustru og nyfødte sønn og la ut på en toårig alkoholisk odyssé med Rimbaud til Belgia og England; et sjalusifylt, seksuelt og dikterisk tokt som nådde klimaks på et rom i rue des Brasseurs i Brussel 10. juli 1873.

Den berusede Verlaine hadde skreket til Rimbaud:

- Dra din vei, og se hva som skjer!

Så gikk han ut for å kjøpe en revolver.

- Den er for deg, for meg, for alle!

Rimbaud står lent mot veggen. Verlaine sitter i en stol. Han trekker fram revolveren og sier:

- Den får du fordi du vil dra din vei!

Verlaine skyter og treffer Rimbaud like over venstre håndledd.

Så styrter han inn til moren som bor i værelset ved siden av. Rimbaud, blødende og sjokkert, følger etter.

Verlaine, «den tåpelige jomfruen», gir ham revolveren og sier:

- Skyt meg, blås ut hjernen!

Rimbaud innlegges med feber på Htpital Saint-Jean. Etter ei uke kunne prosjektilet fjernes, og Rimbaud ble utskrevet to dager seinere, den 19. juli.

HAN BEGIR SEG STRAKS hjem til morens hus i Roche og ankommer grå i ansiktet, skitten, med armen i fatle, nær ved å kollapse. Umiddelbart etter begynner arbeidet med å fullføre «Årstid i helvete», det dateres til april- august, 1873.

Biografen Charles Nicholl har tolket «helvete» i første del av prosadiktet som en rimbausk visjon av Verlaine-forholdet. Det dunkle «delirium» i annen del kan leses som en dramatisk monolog, en forsvarstale av den fengslede Verlaine, som ble idømt to års hardt straffarbeid.

Arthur Rimbaud, vagabonden, legger de neste seks- sju åra ut på nye ferder. Han går til fots over Alpene, sendes hjem fra Italia på konsulatets regning, blakk og syk. Han tar arbeid på et omreisende sirkus og kommer til Danmark og Sverige. Han får jobb i et steinbrudd på Kypros.

Seinere søker han sørover langs Rødehavet, alltid på jakt etter arbeid og økonomisk utkomme.

Han bar nå på en borgerlig drøm om å tjene nok penger til endelig å leve et rolig liv, gifte seg - «og i det minste få en sønn som jeg kan oppdra slik jeg tror er rett, følge ham i oppveksten og gi ham den beste opplæring som kan skaffes i vår tid» (...).

HAN STRANDER i Aden, denne smeltedigelen der termometeret dirrer opp mot 50- 60 grader. Her, og i Harar, slår han seg gjennom som kremmer. Han kjøper og selger kaffe, oksehuder og geiteskinn, harpiks, moskus, elfenbein, gull, tøyvarer, glassperler og våpen. I 1885 satser han alt han eier på en handel med flere tusen utrangerte belgiske geværer som føres i en dristig karavane til Antotto, dagens Addis Abeba.

I et brev 23. august 1887 er tonen resignert: «For tida er jeg ille plaget av isjias; jeg har også gikt i det venstre beinet som av og til lammer meg helt, dessuten leddsmerter i det venstre kneet og gikt ( som jeg har hatt lenge ) i den høyre skulderen. Håret mitt er grått. Det ser ut til å gå nedover med meg.»

I 1891 måtte han fraktes i en spesialbygd båre fra Harar til kysten i påvente av skipsleilighet til Frankrike. Arthur Rimbaud er dødsmerket av kreft. Den 22. mai 1891 sender han telegram til sin mor: «Kom i dag, du eller Isabelle, til Marseille med ekspresstog. I morgen mandag får jeg amputert beinet. Fare for livet. Viktige ting å ordne.»

Operasjonen er vellykket, men Rimbaud lider av voldsomme smerter: «Alt jeg gjør, er å gråte dag og natt, jeg er en død mann, vanfør for resten av livet.»

I august må han igjen innlegges på sykehuset, og han dør den 10. november 1891, 37 år gammel, uvitende om en gryende berømmelse i Paris. Hans siste ønske var å vende tilbake til Orienten.

SØSTEREN ISABELLE som våket over ham, antyder at Rimbaud på sitt dødsleie igjen blir en visjonær: «Det han forteller, er drømmer - og likevel er de ikke som da han hadde feber. Det lyder, og jeg tror det er sant, som han gjør det bevisst, han blander alt sammen med stor kunst.»

Diktningen hadde i nesten tjue år vært en lukket bok. Om han ikke noensinne ville åpne den igjen? Han trakk på skuldrene og sa: «Je ne pense plus à ga», - Jeg tenker ikke mer på det.

DET ER EN GÅTE som stadig opptar litteraturforskere over hele verden. Kanskje han ved erkjennelsens porter innså at det likevel var umulig å sprenge virkelighetens grenser for å finne sannheten? Kanskje var han den poesiens Ikaros som brente sine vinger?

Se anmeldelse side 47