BLIR SØPPELHAUGER: På sikt vil fasadene forvitre og reisverkene falle fra hverandre, blottet for sjarmerende ruinromantikk og heller i skikkelse av gigantiske søppelhauger, skriver forfatterne. Litografi: Ruin av Christopher Rådlund
BLIR SØPPELHAUGER: På sikt vil fasadene forvitre og reisverkene falle fra hverandre, blottet for sjarmerende ruinromantikk og heller i skikkelse av gigantiske søppelhauger, skriver forfatterne. Litografi: Ruin av Christopher RådlundVis mer

Et gigantisk rivningsprosjekt

Det vi setter opp i Bjørvika er gravstøtter på en kirkegård våre barnebarn ikke vil ha lyst til å besøke.

På Galleri Briskeby utstilles i disse dager litografien Ruin, et bilde av Oslos uunngåelige framtid. Det følgende er ikke en estetisk vurdering av moderne arkitektur, men en kommentar til prinsippene for vår samtids byggeindustri, slik de arter seg i Oslos store byggeprosjekt i Bjørvika. I og med at arkitektkonkurransene fortsetter å premiere forslag med modernistisk, og dermed kortsiktig, appell er byutviklingen dårlig tjent med store byggeprosjekter.

Ja visst er det flott at Oslo fikk seg nytt operabygg, og Snøhettas design har klart å skape et monumentalt inntrykk uten å være prangende, et som lar internasjonal musikktradisjon gli sammen med en idé om noe særnorsk. Men hva hvis vi løfter blikket fra den, enn så lenge, hvite fasademarmoren? Om ikke altfor lang tid kommer bygget til å eldes og omgivelsene rundt til å endres.

En vesentlig appell ved operabygget, slik det framstår i dag, befinner seg i dets plassering i stygge og kaotiske omgivelser. Hun driver som et ensomt isflak i det grumsete smeltevannet ved isbreens munning. Men hva når det fryser til rundt? Operaen vil ikke lenger bli unik, men vil få selskap av likeartede hypertrendy bebyggelse som vil ha identisk livsløp.

Med Munch-museet, opera, kunsthistorisk museum, vikingskipene og hovedbibliotek innenfor samme kvartal slik det foreslås, kapsles Norges identitetsbærende skatter inn i et tidsinnstilt bomberom. Oslo predestineres til en by med demens. Som vimsete oldinger flest sperres hun også inne.

I Plan- og Bygningsetatens erklæring heter det at Bjørvika vil bli «et helt nytt byområde midt i Oslo sentrum, helhetlig planlagt, framtidsrettet, med urban, moderne arkitektur». «Framtidsrettet» burde vært strøket.

Bjørvika selges som gourmetarkitektur av ypperste kvalitet, men er i realiteten en standardisert fastfood-bygning dekket av et tynt lag feinschmeckergarnityr. Bydelen er for politikerne det samme som den nye gadgeten er for tenåringer på julaften. Gleden varer så lenge dingsen underbygger en følelse av å være «fresh». Men ingen gadget er konstruert med langsiktig perspektiv.

Sammenlikningen er mer enn en hipp metafor. Den industrielle revolusjons kulminasjon finnes i prinsippet om såkalt «planned obsolesence», planlagt utdatering. Ved å innarbeide innfløkte holdbarhetsdatoer i produkter, eller sørge for at deler ikke lar seg bytte, vedlikeholdes forbruket og ikke selve varen.

Hver gang vi skifter lyspære eller må kjøpe ny mobil, deltar vi, mer eller mindre bevisst, i utdateringsspillet. Og vi brukere innfinner oss villig, spesielt på motebestemte husholdnings- og underholdningsartikler.

Gamle bygg er vedlikeholdskrevende, men de var reist med tanke på kontinuerlig renovasjon for slik å bestå i lang tid. Tradisjonell byggeindustri var dermed samvittighetsfull og langsiktig. Moderne bygg er derimot reist kun med kortsiktighet for øye, og med stil og funksjonalitet som eneste bedømmelseskriterium. Disse eldes ikke, de dør unge.

Bjørvika kommer ikke til å tjene folket på lang sikt. Området er kun til gevinst for investorer og til åndelig stimulans for kulturradikale teoretikere og politikere med sans for hippe usentimentale statussymboler.

Den omfattende byggeplanen for Oslos armhule består av sjelløse og ensartede strukturer, som på kort sikt dekker til sin skjøre kjerne. På sikt vil fasadene forvitre og reisverkene falle fra hverandre, blottet for sjarmerende ruinromantikk og heller i skikkelse av gigantiske søppelhauger.

Sant nok har flere nye bygningsmaterialer overlegen levetid, men i alle moderne bygg monteres disse i kombinasjon med uovertruffent ubestandige og uerstattbare elementer. Vår samtids bygg er ikke tiltenkt en levetid på mer enn fire ganger den til en hvitevare. En slik kortsiktighet utgjør et kalkulert brudd på samfunnskontrakten med befolkningen.

Når Oslo-renovasjonen nå så vidt er i gang, kan vi bare spørre oss selv om neste generasjon vil utføre rivningsarbeidet med samme entusiasme som med den vi oppfører. Det var, beskrivende nok, en folkefest da Phillips-bygget på Majorstuen ble sprengt i 2000.

I den moderne byggeindustrien trampes humane og langsiktige hensyn ned i betongrusen av en armé smarte stylister og «oppdaterte» byråkrater. De ser ikke katastrofens reisverk. Bjørvikas planleggere og byggherrer deler sinnelag med Tsjernobyls og Fukushimas ingeniører. Dyder som omtenksomhet og ansvarsfullhet betraktes i dag som framskrittsfiendtlige eller rent ut bakstreverske (reaksjonene mot Riksantikvarens gjenstridighet mot Lambda-bygget er illustrerende nok).

Hva vi setter opp i Bjørvika er gravstøtter på en kirkegård våre barnebarn ikke vil ha lyst til å besøke. Modernismens endelikt burde komme uten slike ruvende mausoleer.