Et gjesp av en egotripp

Godt drama kvalt av estetikk, mener Liv Jørgensen om "Sneen på sedertrærne".

Én ting er at film er bilder. Noe ganske annet å henfalle til ren onani.

«Sneen på sedertrærne» er meget estetisk. Håndverket er misbrukt i de totale eksesser av duse farger og dvelende nærbilder. Til overmål har Scott Hicks («Shine») gått amok også på lydsiden. Lange sekvenser ter seg som en dødsmesse. Når så ikke er tilfellet, lyder talende trommelyder eller annet vrøvl, og i tillegg går deler av dialogen i ekko. Drep oss, men ikke med graut. En femåring vil få med seg innholdet, så langsomt som Hicks spar David Guttersons utmerkede roman inn i oss. Filmen følger boka nøye, bortsett fra at all spenning går fløyten i nevnte orgier. «Sneen på sedertrærne» tar utgangspunkt i et rettssalsdrama, som brukes til å belyse konfliktene mellom amerikanere og japanere i et øysamfunn utenfor staten Washington i åra rundt krigen. Innlagt en nitrist kjærlighetshistorie mellom Ishmail Chambers (Ethan Hawke) og Hatsue (Youki Kudoh), gift med japaneren som sitter på tiltalebenken. Historien er god, viktig og myrdet i en estetisk egotripp. Hawke har lite annet å gjøre enn å se melankolsk ut. Inni hampen kjedelig, rett og slett.

Ethan Hawke omfavner Youki Kudoh i en estestisk graut.