Et gjesp for den gode sak

Sammenfallet mellom platelanseringer og veldedighetsformål kan ofte være et selsomt syn. Når tilsynelatende inderlig engasjement, tårevåte medieoppslag og kommersielle mekanismer går opp i en høyere enhet, er det ikke fritt for at det kan slå ut på Bjørn Eidsvågs og andres klamhetsbarometer. På den annen side får man kanskje ta det onde med det gode, hvis alternativet er at artistene barrikaderer seg inne i sine bobler av selvopptatthet og ingen gode saker får oppmerksomhet fordi veldedighetsorganisasjonene ikke lenger kan tilfredsstille pressens evige akutte kjendisbehov.

Eidsvågs kritikk av artistkollegers veldedighetspraksis i Dagsavisen sist uke er likevel et symptom på at klisjeene langs pop- & nødhjelpsaksen begynner å bli ganske sementerte. Sjablongene er enkle og mange: Morten Harket’er og Sondre Lerche’er vises nød og elendighet i Afrika med kameraer og journalister på slep. Konserter på torg og scener med bøssebærere, gode formål og mer eller mindre interessante artistkonstellasjoner. Ferske Idol-vinnere sitter i teletorgmiljø og verver folk som vil betale for fadderbarn i beste sendetid, mens en radiohit kjent fra NRK P1 avløses av litt koseprat i sofaen. Alt sammen fordi man håper og tror at de kjente navnene skal trekke oppmerksomhet til prosjektet.

Muligens har vi i pressen bidratt til å skape dette monsteret av kryssende interesser og fokusforskyvning. Muligens er det slik at det er blitt en viktig del av enhver liten og stor artists selvbilde å bli assosiert med veldedighetsarbeid. For kostnaden med å la være – eller ikke bli spurt – vil være for smertefull. Slik sett er det noe modig og ubehagelig over Eidsvågs kritikk – Norges suverent mest innbringende artist de siste åra maner sine kolleger til ikke stille opp på PR-jippoer fordekt som hjelpearbeid fordi de står i veien for saken. Framstår han her som smålig, eller framstår han som en artist som er så populær i seg selv at han ikke trenger å smykke seg med triste skjebner? Er det kynisme, eller sier Eidsvåg egentlig noe viktig om hvor ineffektivt hele artist/veldedighetssamrøret er?

Eidsvågs kritikk bør med andre ord brukes konstruktivt, folk i alle leirer bør komme opp fra skyttergravene sine og heller bidra konstruktivt til å finne nye plattformer for samarbeid til beste for den enkelte sak. Fra et tv- og underholdningsfaglig synspunkt hadde begge helgas store begivenheter – Fredspriskonserten og Artistgallaen – mer til felles med Spellemannprisutdelinger fra énkanaltilværelsen på NRK på 80-tallet enn med en form for flermedial medievirkelighet anno 2008.

Et show som fredspriskonserten – nivået til den tekniske produksjonen satt til side – er så formularisk og forutsigbar i sin dynamikk og konstruksjon at det i grunnen – etter en kveld stort sett i de dvaske, hvite popballadenes vold – er helt oppskriftsmessig at det litt stivbeinte preget skal ristes løs i sluttfasen med afrofunk, et world music-alibi og en funky souldiva eller r&b-sjarmør. I år som i fjor. Og året før der. Og sikkert året før der igjen også.

Hvorfor ikke heller be et kremutvalg av verdens viktigste eller største artister, skuespillere, regissører, forfattere eller kunstnere akkurat nå om å fylle noen minutter, to eller tre, til hver sine budskap, på deres måte. Kanskje får man noen inspirerte glimt av kunstnerisk og kommunikativ storhet. Det må gjerne kryssklippes og danderes rundt et mer tradisjonelt show, som i sin tur gjerne må presenteres av noe mindre anakronistisk enn en gammel kul mann med en vakker ung kvinne ved sin side.

Hvis målet med kjendisdreven veldedighet er å vekke folk flest fra dvalen, så bør man ikke legge opp til at vi skal sovne foran TV-en.